«Husker jeg møtte Frank og Hans-Christian for første gang en sen høstkveld på Rollandsbanen i 1997 etter at jeg hadde spilt kamp med 82-laget som jeg hørte til da. De to skulle ha ansvar for et eget lag satt sammen av de beste spillerne fra 83-årgangen i Åsane IL. Laget skulle delta i NM. Husker jeg var skuffet over egen innsats i kampen med 82-laget, men jeg kom meg kjapt etter 10 minutters samtale med Franken. Jeg var forbannet over å ikke ha scoret, men Frank var mer opptatt av at jeg hadde et silkemykt mottak og et rykk han ikke hadde sett før. Denne samtalen ble begynnelsen på et år med dønn selvtillitsbygging a la Frank. I alle år hadde jeg blitt fortalt hva jeg måtte bli bedre på, at jeg ikke måtte ta de og de valgene og ikke måtte gjøre sånn eller sånn, men heller sånn. Frank nevnte aldri noe negativt. I stedet for å pirke på ting man måtte bli bedre på så rendyrket han heller de tingene man var god på. Vi var 22 mann som løp rundt et helt år med enorm tro på det vi drev med på grunn av Frank som stadig vekk fortalte oss det. Helt average fotballspillere trodde de var blant byens beste fordi de hadde blitt boostet med selvtillit etter en enorm vending de hadde hatt på forrige trening, eller et mottak som satt klistret til Copa Mundialen.
Frank lærte oss også det med å drite i hva andre folk syntes om oss angående hva vi gjorde i livet eller hvordan vi kledde oss. Han stod ettertrykkelig frem som et godt forbilde i den sammenheng da han stilte opp på Norway Cup og gikk i front av guttene iført t-skjorte og boxershorts fordi han mente at den boxeren var for tøff til å gjemmes under en shorts eller bukse. Klasse. Jeg har nok personlig aldri vært bedre på banen, verken mentalt eller fysisk, enn da jeg hadde Frank som trener, og det kommer jeg aldri til å glemme. Vi følte oss rett og slett uovervinnelige med ham – og Hans-Christian som var et perfekt sidekick til Frank; en som balanserte ham og spilte ham god.
Frank hadde gudestatus hos oss guttene. Er så mange talenter jeg ser i Brann og andre steder som jeg tenker hadde blomstret hvis de hadde fått noen måneder med Frank, for du ser de knyter seg og er redde for å gjøre feil. Jeg var aldri redd for å gjøre feil under Franks vinger fordi det var fullt lovlig å feile gang på gang så lenge man torde å prøve. Rundet man to mann og bommet i avslutningen, så hyllet han det som skjedde i forkant og fokuserte ikke på det at man bommet. Det er synd at Frank ikke fortsatte som trener etter året med oss når han selv så hvor stor forskjell han gjorde hos folk. Jeg tror den dag i dag at han kunne blitt en av de aller fremste innenfor det virket.»