Hvorfor er det viktig å ta et knallhardt oppgjør med (lov)religion? En av grunnene er at blant alle politiske motstandere så er de religiøse de eneste du at the end of the day ikke kan reason with. I samtale med en sosialdemokrat for eksempel, kan du legge frem tankerekkene bak hvorfor de libertarianske prinsippene equals justice, og han eller hun vil parere med sitt tankegods. Er du overbevisende nok vinner du kanskje en stemme. Hvis du i samtale med en pinsevenn for eksempel, argumenterer solid for lovendringer knyttet til seksualitet, kan du glemme den stemmen før du er begynt å briljere. Han eller hun gidder ikke å høre på hva du har å si en gang. Hvorfor? Fordi spørsmålet er allerede avklart for tusenvis av år siden. Av en helt og holdent usynlig guddom. Som ikke snakker en gang. Med Bibelen i hånd går han eller hun frimodig og høyreist til stemmeurnen og slår sitt slag for sin elskede gud. Løsning? Du må angripe relentlessly grunnlaget for troen deres.
La oss si at man kommer i en situasjon på et territorium der libertarianske prinsipper vinner majoriteten av folks stemmer. Hvem er det du kan frykte ikke vil akseptere dette og som takker nei til videre demokratisk dragkamp og tyr til revolusjonære midler? Sosialdemokraten? Nei, han er redd for å dø og kommer høyst sannsynlig ikke til å ville risikere sitt liv for sin sak. Hva med pinsevennen? Who knows? Det kommer helt an på hva han eller hun kommer frem til (tolker eller «mottar i bønn») at den usynlige guddommen sier. Trenger jeg forresten å nevne hellige krigere? Du ser her nok en grunn til å gå hardere til verks mot religion enn noe annet.
Jeg har i tidligere innlegg pekt på flere grunner til å ta et oppgjør med religion. For noen måneder siden traff jeg en gammel samarbeidspartner på Lagunen i Bergen. Han ser de politiske og livsfilosofiske poengene mine, selv om han nok trenger litt mer salvelse. Når det gjelder religion er han helt på nett med meg. – Det er makt Frank, det er ikke mer å si, sa han. Og så sa vi ikke mer om det. Fordi det er jo ikke så mye å si. Har du direktelinje til en guddom, og du har pynt på deg og det hele, da har du selvsagt makt som bare det. Hver dag. Historien har vist utallige ganger hvor utrolig gale det kan gå. «Enkle» troende har villig gått i døden fordi deres hyrde sa at det var måten å gjøre det på.
Jeg ble flau da jeg besøkte Sarons Dal i Kvinesdal for noen år siden, sammen med fruen. Vi reiste dit for å mimre litt om barndomsferiene våre i vår kristne oppvekst, og vi overvar et av kveldsmøtene. Møteleder var ingen andre enn grunnlegger Aril Edvardsens sønn og arvtager Rune Edvardsen. Etter nesten en times (!) pengeinnsamling med vipps, bankterminaler og det hele, steg han opp på podiet. Og vrøvlet begynte med én gang. Basically handlet det om hans posisjon som høvding i farens imperium. Nedenfor talerstolen satt bergenseren Øystein Gjerme og konen. Gjerme, lederen for en fremgangsrik kirke i Bergen, skulle tale den kvelden. Med ett skotter Edvardsen ned på ekteparet og sier: «Det er fint å ha kronprinsen og kronprinsessen her i dag.» Hjelpe meg så pinlig og uvakkert. Jeg snudde meg mot fruen. Vi så hverandre inn i øynene og begge tenkte selvfølgelig det samme: «In the end that’s what it’s all about.»
Forøvrig: Bildet ovenfor er bildet han har valgt (av alle bilder han kunne ha valgt) som profilbilde på sin FB-side.