Alle mennesker opplever motstand, vanskeligheter og bumps in the road i løpet av livet. Ingen slipper unna. Noen er selvsagt mer uheldige og utsatte enn andre. Noen får grusomme sykdommer, andre har knapt en forkjølelse et helt liv. Noen mister sine kjære i ung alder, andre blir spart for slikt. Rekken av ulike typer hardships er uendelig. Alle har uansett noe å kjempe med i løpet av livet.
Det interessante spørsmålet som dukker opp er hvordan hvert menneske reagerer på å bli prøvet, for å bruke et religiøst uttrykk. Hvordan takler du en liten eller stor bump in the road?
Jeg var på ingen måte spart for vanskeligheter i min oppvekst. Og det var én betydelig vanskelighet. Jeg fikk en stygg hudsykdom på ungdomsskolen, et åk jeg måtte bære i godt over fem år før en medisin som krevde godkjennelser fra den ene og den andre helsemyndighet tok fullstendig kål på elendigheten en gang for alle. Hudsykdommen het nodulocystisk akne. Du skjønner av første del av det navnet at det ikke var noen god tilstand. Jeg leser i litteratur og historie at mennesker opp igjennom har reagert med ekstrem bitterhet, fordømmelse av sine omgivelser og misunnelse overfor mer heldige mennesker i denne verden når de har møtt på vanskeligheter i livet sitt. Én ting skal jeg ikke ha på meg: at jeg ble bitter og resentful den gangen. Hell no. Hvis du gjør noen internettsøk vil du se at dette er en vanskelighet som ikke bare er veldig fysisk ubehagelig, den er også svært skjemmende. Jeg fikk saktens oppleve blikk og enkelte stygge og ondskapsfulle kommentarer, to the point at jeg ble helt matt av og til, uten at jeg gadd å reagere noe videre på det. Jeg sa aldri noe tilbake. Gjorde de opplevelsene meg til en som ble en staunch misantrop? Overhodet ikke, så grunn var jeg ikke. Nei, menneskeheten var ikke ond by definition, vi mennesker er ikke én og samme ånd ‐ vi er ett og ett menneske, en og en spirit; noen sender i vei blind verbal vold, andre kunne ikke drømt om å gjøre det en gang.
Jeg er stolt av at jeg ikke ble bitter av denne vanskeligheten i en spesiell periode i livet. Eller stolt og stolt. Det skulle bare mangle sier jeg. Jeg vet at historien viser at andre, som opplever tilsvarende hardships, i hopetall blir til mennesker som vil rive ned mennesker som ikke er like uheldige som dem (men husk, alle har hardships). Hey, politiske bevegelser er jo skapt av slike. Men ikke én gang klaget jeg, det skal jeg ha. Fotballprestasjonene led ikke, skolearbeidet led ikke. Up in my room I planned my conquests, på egen hånd, uten å be om hjelp, for dette skulle ikke hindre meg i å make my life extraordinary. Det var innstillingen hele veien, hands down.
Jeg vil faktisk si at vanskeligheten trolig etterhvert ble mer bensin enn noe annet. Jeg ble stolt av min egen vilje til å overcome, uten å underkaste meg noe eller be om hjelp; denne floken var det kun jeg som kunne og skulle løse. Det hele gjorde meg meget var på vilje, viljen.
I kept to myself, med de jeg satte pris på, og went unfettered for the jackpot, vel vitende om at det var eneste vei til ekte happiness. Det var kun jeg som kunne vite nøyaktig hva som tilfredsstilte mine sanser.
Det er slik jeg vil at andre skal tenke også, som du sikkert forstår. Og som jeg snakker meg hes om: Den som er maksglad, er den ypperste (inspirerende) ressurs (og støtte) for andre.
Har vanskeligheten i ungdomsårene hatt noe å si i min politiske tenkning? Sikkert, men make no mistake about it: De libertarianske prinsippene er rettferdige uavhengig av personlige opplevelser. Og resonnementene bak den livsfilosofiske konklusjonen «maximum happiness at all times» makes brilliant sense uavhengig av en persons bakgrunn.