Jeg har blant annet nevnt Frank Fukuyama, Rothbard, Crowley, Tom Schulman, Agatha Christie, Don Felder og Freddie i en rekke av personer som fortjener hyllest i denne tilværelsen. Foden og Vikdal er også blant dem jeg har skrevet om her. Jeg har ikke nevnt Richard Dawkins. For et inntrykk den mannen gjorde på meg da nyateismen var på sitt heftigste. Jeg deler ikke hans politiske filosofi og sikkert ikke hans livsfilosofi heller. Men det han la for dagen i sin religionskritikk var stunning. Innholdet i kritikken var jo stort sett kjente saker, det var uttrykket hans som var så overveldende. Han skalv til tider av oppriktig irritasjon over hvor destruktiv (lov)religion kan være. Han glødet og satte på plass erkebiskoper og troende medvitenskapsmenn med en autoritet og utålmodighet jeg knapt hadde sett før. Som de fleste andre ateister skjønte han jo at man ikke kan hindre folk å lage trosforestillinger i hodet sitt slik russerne nærsagt prøvde i sin tid (mange finner jo i sitt sinn glede i tro). Men han var rede til å gjøre sitt ytterste for å overbevise mennesker om hvor unødvendig religion er og hvor ødeleggende den kan være på flere måter. Spesielt var og er han opptatt av barna. De som har mareritt eller gråter seg i søvn om kvelden i frykt for helvete. Crowley opplevde det. Jeg opplevde det. Og en haug andre. For Dawkins var tiden kommet for å si at nok er nok.