Barkaleitet 13. 5095 Ulset. Tlf.: 55186595. Barndomshjemmet. Her vokste jeg opp med en kjærlig mor og en inspirerende far. I hjemmet var det alt fra bønnemøter til kyllingkvelder. Neighbours og Remington Steele var på fjernsynet, Samuelsons runget fra musikkanlegget, og fuglen vår Potsi småsnakket
Oppveksten. Jeg har lenge tenkt på å ta turen til Åsane for skikkelig å gjenoppleve nøkkelstedene i mine barne- og ungdomsår. Nå er jeg her. På Rolland. Stedet hvor fotball ble min store lidenskap. Et paradis for barn. Jostein var en av kompisene, Arild var midtbanemakkeren min på Åsane Oransje, og Geir var den inspirerende treneren vår på Åsane smågutter 1. I gaten fantes alt et barn kunne ønske seg (i tillegg til fotballbanen); mange jevnaldrende, flere sandkasser man kunne spille med klinkekuler i, skoger man kunne utforske, rattkjelkebakker, snopedisken, barnediskotek og skumle (men sikkert uskyldige) gatekriger mellom Rollandslia og Barkaleitet en kunne utkjempe. Ett spesielt minne jeg har er dette: Jeg syntes mine kamerater var så modige, eller overmodige kanskje. Det var et tak i Barkaleitet de ofte pleide å klatre opp på. Alle gjorde det, utenom meg. Jeg var forbløffet hver gang over at de torde det. Det var også en smal skogssti i Barkaleitet, med et bratt lite stup på den ene siden av stien og berg på den andre, som de ofte manøvrerte seg gjennom. Alle gjorde det, utenom meg. Jeg kunne ikke fatte motet deres. Jeg var rett og slett livredd for å dø. Rolland? Det var maximum happiness, I can tell you that.
Barkaleitet 13Banen i gaten, ikke Storbanen ved Rolland Skole. Her finpusset jeg touchet i barndomsårene. Konstant. I bakgrunnen kan en skimte Rollandslia 100 som vi flyttet til i begynnelsen av tenårene mine. Her døde min kjære mor i en grusom brann i 2012. Hun var eksepsjonell. Alle barna i gaten syntes det. Hun møtte alle med en unik varmeBarkaleitetKollåsen skole. 1. – 3. klasse. Klasseforstander Kirsten Overholt leverte varene og gjorde allerede den gang norskfaget til mitt yndlingsfokus. Men som alltid ellers handlet skoleårene mest om fotball. I friminuttene konkurrerte guttene om hvem som kunne skyte hardest fra midtsirkelen på den lille banen. Vi kalte det «dundring». Min kamerat Hans-Christian slo meg knepentSkogene i BarkaleitetRollandslia 100Åsane ILs klubbhusBlokkhaugen skole. 7. – 9. klasse. Mattelærer Rune Nilsen var en fin type. Fredrik gjorde meg plutselig oppmerksom på at jeg hadde levd i en tåke da han tilfeldigvis lånte meg brillene sine midt under en skoletime. Med ett kunne jeg se hva som stod på tavlen. Og: Jeg var forelsket i Anne Lise. Noe av det jeg husker best fra den tiden var da Thomas gjorde noen unevnelige ting midt i heimkunnskapstimen, i da nokså ung alder. Heimkunnskapslærer Kirsten Søgnen ble aldri den samme etter det
