Det er mange år siden jeg sluttet som leder for IFS-konseptet. Noe av det siste jeg gjorde var å avklare noen misforståelser rundt hva jeg stod for ideologisk og livsfilosofisk. Blant annet Dagbladets artikkel «Lille speil på gulvet der» fra 2008 gjorde det klart at IFS hadde en «sterk tro på drømmene bak det nye sportsriket (vi hadde) klart å bygge opp» – og drømmen var en arena der alle futsalspillere skulle «se seg selv først» og kun ta ansvar for seg og sitt; vi var i så måte en trussel mot fellesskapstenkningen i norsk idrett. Men perspektivet artikkelen utelot var dette: at den som ser seg selv først og følger sine egne drømmer kompromissløst uten innblanding fra forståsegpåere kanskje kan generere den aller største glede og begeistring i seg selv, og videre bli den ypperste ressurs for andre, i ulike typer fellesskap. Det var dette jeg ville kommunisere på tampen av futsaltiden. Og egentlig tror jeg de fleste forstod det.