Forfatter: admin

Med denne låten kan Ola Salo til og med vekke en stein. Hør på han! Hør på lyrikken! Det er et mysterium at han og bandet ikke fikk større gjennomslag. Gull på gull på gull.

Ragnar Redbeard mener «the rabble is ever cowardly, ungenerous, suspicious, unfathomably base». Og du tenker at så gale kan det vel ikke være vel, Ragnar? Helt til du ser miniserien Beckham på Netflix. Du ser de patetiske og ondskapsfulle blodhundene – sauene – i det som kalles pressen. Du ser the crowd. The unfathomably base rabble. De spytter på ham, drapstruer ham, kaller ham de styggeste ting. For hva? For at han pådro seg et gult kort (som ikke var et gult kort en gang). Who cares hva det var. The rabble fikk en bitteliten unnskyldning for å kunne destroy en great artist. Den muligheten tar de med hud og hår. Hvem er det som vil ha og akseptere dette tullet ‐ denne ondskapen? Det er åpenbart noe alvorlig galt med mentaliteten i denne verden.

Om Ragnar Redbeard

Jeg husker jeg satt og lyttet til denne sangen på Ovågen i Øygarden i tenårene, om igjen og om igjen. Ikke rart det, det er en nydelig melodi fra danskene. Teksten var jeg ikke så var på. For et par måneder siden måtte jeg vantro innse at låten var ødelagt. Jeg hentet den frem fra glemselen, og gledet meg. Men hjelpe meg, var dette the very anthem of ressentiment? Hadde jeg all along trodd at danskene hadde skapt greatness, mens de i stedet hadde dummet seg ut med that vicious disease?

Forøvrig: Det er feil i teksten. Det skal stå «can», ikke «can’t», i andre linje.

Når til og med en legende blir infected av the rabble condition. Glenn Hoddle var en jeg ble inspirert av i barndommen. Han og Gazza. Noen mener Hoddle er den beste England har hatt; en fotball-demigud av de sjeldne. Terry Venables uttalte at han aldri hadde møtt en spiller med en fot like følsom som en hånd helt til han traff Hoddle. Eleganten er en legende for sure. Men han ble aldri en superstar som Beckham. Var det derfor han threw United‐spilleren under the bus i 1998? Etter å ha sett dokumentaren Beckham avfeier jeg det ikke. Hvis det var slik, er det et tegn på at tingenes tilstand er mer bedrøvelig enn man kan ane.

Det er jo Jomfru Maria og Damien Thorn (siste scene i Omen II) jo! The good versus the bad. Eller er det omvendt?

Who hath dared to wound thee? Min mor var det man kaller en sjelesørger. Jeg husker fra oppveksten at det til stadighet ringte mennesker hjem til oss som ba om forbønn og trøst i en vanskelig periode. Min mor – pastorfruen – hjalp og inspirerte dem en etter en, tålmodig og mildt. Hun sa aldri nei. En av dem som ringte mye var en eldre dame ved navn Gerd. Jeg tok ofte telefonen og ekspederte henne videre til min mor. Etterhvert begynte hun å kalle seg tante Gerd da jeg plukket opp telefonrøret. Koselig det. Men etter lang tid viste det seg at Gerd var langt fra noen søt tante. Hun var vicious, det var det hun var. For plutselig en dag kunne man se tante Gerd på forsiden av lokalavisen, med et triumferende blikk, og dramatikken var på høygir: Ledelsen i menigheten vår hadde loppet henne for tusenvis av kroner! fortalte hun. Min mor og min far altså. Det var ikke uvanlig at medlemmer av menigheten gav pengegaver til virksomheten. Gerd fortalte nå at hun var blitt presset. Den tålmodige, snille sjelesørgeren var i ett nu forvandlet til en soldier i Cosa Nostra.

Ikke lang tid etter min far døde fortalte min kjære mor at tante Gerd hadde hyret advokat. Da rablet det for 17 år gamle Frank Benjamin Hartvedt. En time senere skulle jeg debutere som hudfletter par excellence, i stuen til tante Gerd. Min far var nylig død, min mor var nedbrutt, og så kom denne ondskapen fra en Gerd som kanskje etterhvert hadde følt at hun ikke hadde fått like mye oppmerksomhet som før. Det er mange ting som driver ondskap. Jeg tror Gerd aldri ble den samme etter møtet med yours truly. Det skjønner jeg godt. Jeg truet henne selvsagt ikke på liv og helse, men vekselvist iltert og rolig forklarte jeg henne at jeg ville vie mitt liv til å forfølge dem som hath dared to wound min ta-på-øyet-snille mor. Jeg husker ikke detaljene i det jeg sa. For meg tror jeg den stunden i stuen med det ondskapsfulle og forsmådde hespetreet Gerd var et skjellsettende øyeblikk. For min mor var det en visshet om at hun ville bli beskyttet og båret på en gullstol til sin død. For Gerd? Vi hørte aldri mer fra henne. To ting er sikkert: Hun hadde rotet vekk penger på advokatsalærer, og hun måtte leve resten av livet med at hun hadde gjort noe ondskapsfullt mot en engel. Og hele tiden frem til sin død har hun visst at det hun gjorde vekket en løve i engelens sønn.

Ja. Men hvem er egentlig «they»? De har vært snakket om siden tidenes morgen. Du kan le av dem, men som Philip II sier, så kan de være downright farlige. Det er på tide å komme til bunns i hvem de er. Og stille dem til veggs.

Pranks and politics. Hvordan skal du få oppmerksomhet og gjennomslag for en politisk og livsfilosofisk posisjon som er helt på kollisjonskurs med status quo, når du har studert mediebildet nok til å skjønne at krefter vil gjøre mye for å hindre deg i å klare det? Du må være kreativ. Og når et av målene er å få folk til å løsne på snippen, så må dere nok forberede dere på en prank eller tre der fremme. Litt performance art som det så fint heter. Litt fun, litt action, litt frelse fra rutinen. Men det vil også bli fortalt noen surrealistiske beretninger om menneskelig ondskap, ressentiment og inkompetanse, samt om strukturell ondskap, politisk ondskap og kulturell ondskap – beretninger som er intet mindre enn sprengstoff for å si det på godt norsk. Alt dette vil skape oppmerksomhet for et upcoming norsk parti og en bevegelse med et universelt budskap. Og det vil rekruttere medlemmer i hopetall. Vær du sikker.

Alle mennesker opplever motstand, vanskeligheter og bumps in the road i løpet av livet. Ingen slipper unna. Noen er selvsagt mer uheldige og utsatte enn andre. Noen får grusomme sykdommer, andre har knapt en forkjølelse et helt liv. Noen mister sine kjære i ung alder, andre blir spart for slikt. Rekken av ulike typer hardships er uendelig. Alle har uansett noe å kjempe med i løpet av livet.

Det interessante spørsmålet som dukker opp er hvordan hvert menneske reagerer på å bli prøvet, for å bruke et religiøst uttrykk. Hvordan takler du en liten eller stor bump in the road?

Jeg var på ingen måte spart for vanskeligheter i min oppvekst. Og det var én betydelig vanskelighet. Jeg fikk en stygg hudsykdom på ungdomsskolen, et åk jeg måtte bære i godt over fem år før en medisin som krevde godkjennelser fra den ene og den andre helsemyndighet tok fullstendig kål på elendigheten en gang for alle. Hudsykdommen het nodulocystisk akne. Du skjønner av første del av det navnet at det ikke var noen god tilstand. Jeg leser i litteratur og historie at mennesker opp igjennom har reagert med ekstrem bitterhet, fordømmelse av sine omgivelser og misunnelse overfor mer heldige mennesker i denne verden når de har møtt på vanskeligheter i livet sitt. Én ting skal jeg ikke ha på meg: at jeg ble bitter og resentful den gangen. Hell no. Hvis du gjør noen internettsøk vil du se at dette er en vanskelighet som ikke bare er veldig fysisk ubehagelig, den er også svært skjemmende. Jeg fikk saktens oppleve blikk og enkelte stygge og ondskapsfulle kommentarer, to the point at jeg ble helt matt av og til, uten at jeg gadd å reagere noe videre på det. Jeg sa aldri noe tilbake. Gjorde de opplevelsene meg til en som ble en staunch misantrop? Overhodet ikke, så grunn var jeg ikke. Nei, menneskeheten var ikke ond by definition, vi mennesker er ikke én og samme ånd ‐ vi er ett og ett menneske, en og en spirit; noen sender i vei blind verbal vold, andre kunne ikke drømt om å gjøre det en gang.

Jeg er stolt av at jeg ikke ble bitter av denne vanskeligheten i en spesiell periode i livet. Eller stolt og stolt. Det skulle bare mangle sier jeg. Jeg vet at historien viser at andre, som opplever tilsvarende hardships, i hopetall blir til mennesker som vil rive ned mennesker som ikke er like uheldige som dem (men husk, alle har hardships). Hey, politiske bevegelser er jo skapt av slike. Men ikke én gang klaget jeg, det skal jeg ha. Fotballprestasjonene led ikke, skolearbeidet led ikke. Up in my room I planned my conquests, på egen hånd, uten å be om hjelp, for dette skulle ikke hindre meg i å make my life extraordinary. Det var innstillingen hele veien, hands down.

Jeg vil faktisk si at vanskeligheten trolig etterhvert ble mer bensin enn noe annet. Jeg ble stolt av min egen vilje til å overcome, uten å underkaste meg noe eller be om hjelp; denne floken var det kun jeg som kunne og skulle løse. Det hele gjorde meg meget var på vilje, viljen.

I kept to myself, med de jeg satte pris på, og went unfettered for the jackpot, vel vitende om at det var eneste vei til ekte happiness. Det var kun jeg som kunne vite nøyaktig hva som tilfredsstilte mine sanser.

Det er slik jeg vil at andre skal tenke også, som du sikkert forstår. Og som jeg snakker meg hes om: Den som er maksglad, er den ypperste (inspirerende) ressurs (og støtte) for andre.

Har vanskeligheten i ungdomsårene hatt noe å si i min politiske tenkning? Sikkert, men make no mistake about it: De libertarianske prinsippene er rettferdige uavhengig av personlige opplevelser. Og resonnementene bak den livsfilosofiske konklusjonen «maximum happiness at all times» makes brilliant sense uavhengig av en persons bakgrunn.