Forfatter: admin

Oppe t.v.: Meg i Barkaleitet på Rolland i Åsane. Nede t.v.: Jeg, min lillebror og min mor Eva Louise i Barkaleitet. Oppe t.h.: Min far Frank August (t.v.) i ungdomsårene. Nede t.h.: Min mor (t.v.) på Malaga i ung voksenalder.

ROLLAND OG BLOKKHAUGEN. Random ting jeg husker fra barne- og ungdomsårene.

– Krølle kastet, ut av det blå, en stein i hodet mitt fra få meters avstand, hardt og presist

– Stian P. fikk et innfall og gjorde på sjokkerende vis fra seg i tredje etasje i Barkaleitet 13

– Kato kalte meg Benne

– En hund gnagde hull på den gule favorittballen min. Hundeeieren bare så på skandalen, vendte seg mot meg og sa: «Oh well», på norsk. Så fortsatte han og hunden sin ferd som om ingenting hadde skjedd. De ante ikke at der og da stoppet min verden opp. Det var den gule ballen

– Lasse P. spurte plutselig, på Nesodden, om jeg hadde fått «spruten». Jeg hadde muligens en mistanke om hva han refererte til. Det som det var ingen tvil om var at spilloppmakeren sa det utelukkende for å fyre opp en god kristen gutt og pinsevenn fra menigheten Milde Due i Åsane senter

– Min far lærte meg at hvis noen gutter i gaten ertet meg eller gjorde verre ting, så skulle jeg rope høyt og tydelig «gå vekk i Jesu navn». Vel, det var lite konflikter, men de få gangene jeg ropte det der var reaksjonen den samme; unge gutter lå strødd på bakken, knekt av latterbyer. I couldn’t care less. I stood firm

– Katrine E. var trolig min første våte drøm

– Gatens looker Tord elsket Heidi

– Jeg skulle, av en eller annen grunn, synge solo foran klassen min på Rolland skole. Stykke: Edelweiss fra Sound of Music. Det hele gikk utterly rett vest. I det jeg hadde stilt meg opp foran klassen og skulle til å begynne og synge, beinet jeg plutselig ut av klasserommet og bare løp og løp. Det var et ufattelig nederlag

– Totto stjal min røde DBS cross-sykkel, og malte den hvit. Han ble so busted

– Barnepasser Kate-M. lot oss se heller ugudelige ting på TV. Den hemmeligheten var ikke enkel å bære for en gudfryktig en

– Under en episode av Derrick, i Barkaleitet 13, kom regissøren i skade for å vise den nakne bakenden til polismakkeren til hovedpersonen, Harry Klein. Det skulle vi ikke ha i det hartvedtske hjem. Min far slo av TVen umiddelbart og kommanderte meg inn på gutterommet. Effekt? Den bakenden er noe av det jeg husker best fra barneårene

– Jon A. prøvde å kaste en forholdsvis stor stein i hodet på meg, like utenfor Barkaleitet 13. Han bommet så det holdt, men handlingen hans var et mysterium. Hva kunne ligge til grunn for en sånn barbarisk avgjørelse? Jeg hadde muligens sagt noe lite gjennomtenkt

– Jeg slo ubesværet opp med Therese E. gjennom Linn T. en morgenstund på Rolland skole

– Jeg stjal fem kroner fra min mor og begravet mynten i et skogholt ved Barkaleitet 11. Det er den eneste gangen i mitt liv at jeg har brutt ikke-aggresjons-prinsippet

– René R. lekte med meg i tennis på fotballbanen i gaten. Stian N. var besatt av å slå meg i «jorden rundt» på basketballbanen ved Rolland skole

– Jeg faket hodepine for å slippe unna den redselsfulle turnen til Turid Bae i gymtimene på Blokkhaugen skole. Jeg fikk til slutt fritak for et helt år. Det var forøvrig Turid som introduserte vakre Lyphard Melodie for meg

– Jeg styrte overheaden i menigheten Milde Due. Selv ikke multikunstneren Benjamin Franklin hadde hatt bedre dreis på det vidunderet

– Tor E. hundset med meg og truet med å banke meg i gaten (før det hadde han prøvd å kile meg til døde ved Storbanen). Jeg løp hjem til min far og fortalte om opptrinnet. Fengselsbetjent Frank August nølte ikke et sekund. Den kraftige pastoren hastet ned i gaten og halte Tor E. opp til stuen i Barkaleitet 13. Penn og papir ble funnet frem og en trolig vettskremt guttevalp måtte oppgi personalia og telefonnummer til sine foreldre. Det ble med det. Jeg har all grunn til å tro at ryktene om denne seansen var mange. For etter forhøret i stuen var det ingen som touchet Frank Benjamin. Frank August var indeed en beskyttende pappa

– Jeg gikk overraskende fra Åsane IL til IL Sandviken etter å ha blitt tatt opp på det eldre guttelaget til Åsanes Andreas S. Jeg vraket Robert J. og Kristian O. til fordel for sweeper Hans-C. og venstreving par excellence Kristian E.

– Et av de mest eksotiske innslagene i oppveksten var da islandske Gunnar F. gjorde sitt inntog i Barkaleitet. Atleten. En force of nature. Han løp sekstimeteren på 7.9 i meget ung alder. Det gikk gjetord. Han ble en god kompis

– Hver dag i årevis gikk jeg til skolen sammen med Tom F. Han likte Iron Maiden – og etterhvert det mer sensuelle, om vi skal si det slik. Til slutt ble det for mye for en trofast Jesus-følger. Jeg sa det til ham tydelig: Jeg kunne ikke lenger høre på denne praten, derfor kunne vi ikke lenger gå sammen til skolen. Og slik ble det. Hyggelig gutt, men sammenlignet med Frelseren? Come on

– Mannen til min kusine, Jan R., døde en dag i et kranvelt. Du vet de store gule. Det gjorde veldig inntrykk på meg minnes jeg. Jeg husker nøyaktig hvor jeg var da den beskjeden kom

– Hoang, en glimrende målvakt til tross for høyden sin, sa plutselig til meg en dag: «Din mor er jævlig deilig, Frank.» Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da de ordene falt. Kanskje 10. Men de gjorde sannelig inntrykk. For meg var jo Eva Louise kun en top notch mamma, ikke en forlystelsespark i to sko. Min mor fortalte meg senere at jeg den dagen hadde gått rundt og sett på henne hele tiden. Glanet. Oh, them words

– Søsteren til Maryon E. lå sammenkveilet med son of nature Tony på gresset ved Andedammen (ved Storbanen og Pumabanen), i det som må ha vært historiens lengste klineseanse. Meget sterke saker for en ung sjel som fryktet helvete

– Musikklærer og adventist Tore Sognefest på Blokkhaugen skole kunne ikke dy seg. Han måtte lære oss alt om baklengsmaskering og rock. Resultat? En endeløs rekke med mareritt på gutterommet i Barkaleitet 13. Glem at Stairway to heaven er en nydelig melodi med litt kreativ tekst. Den er Satans låt. I følge Tore

– I korridorene på Blokkhaugen skole pleide noen av jentene, anført av Sigrid U. (min første «forelskelse» forøvrig, på barneskolen), å peke på guttenes ekvator og telle produksjon. Vi lærte om disse tingene i naturfag på den tiden, sikkert for tredje gang forøvrig. Tellingen var harmløse, vittige greier. Men så en dag var ting ikke så vittig lenger. Da hadde nemlig undertegnede visst gått over streken. Sigrid U. eller en annen av jentene hadde satt og lest en bok oppetter en vegg med skrevende bein. Jeg kom antagelig med en antydning som ble overhørt av en litt bisk lærerinne. Hun gav meg det olmeste blikk. Alvoret var til å ta og føle på. Jeg husker enda ordene som ble sagt på en sint måte: «Det er i ditt hode det Frank.» Telling av sædceller var greit. Ikke dette. Men det stoppet ikke med det. Den nevnte lærerinnen brukte den kommende foreldrekonferansen med min mor til å fortelle om hvor uforskammet noen av guttene i korridorene oppførte seg. Og ja, Frank Benjamin var en av dem. Min mor kom nedbrutt hjem til Barkaleitet 13. Hvordan kunne hennes sønn (Benjamin betyr «lykkens sønn» forøvrig) oppføre seg slik? Trenger jeg å fortelle at min far ble rasende? Han skjelte meg ut. Jeg var helt satt ut. Målløs. Til slutt forklarte jeg til min far at jeg ikke skjønte noenting. Hva hadde jeg gjort? Han lyttet. Og igjen stod han opp for sin sønn. I dagene som kom krevde han et møte med lærerinnen. Aldri har jeg sett et menneske sette et annet menneske på plass slik min far gjorde det den gangen. Jeg var igjen satt ut. Og stolt. Det var min far. Dagen etter møtet kom lærerinnen bort til meg. Hun var tydelig preget. Hun fortalte at hun hadde gått noen runder med seg selv. Og hun ville beklage

U. PIHL VIDEREGÅENDE SKOLE. Random ting jeg husker fra videregående.

– På en norsktentamen var oppgaveteksten at vi først skulle beskrive innholdet i en roman som hadde gjort inntrykk på oss, og deretter foreta en eller annen form for analyse av boken (jeg husker ikke den nøyaktige oppgaveteksten). Jeg mener den tentamenen ble avholdt før jeg hadde lest historiens trolig beste krimroman, And then there were none, og jeg husket lite av innholdet i de mellom 60 og 80 Hardy-bøkene jeg hadde lest en del år tidligere. Dermed så jeg ingen annen utvei enn å bruke den første timen av tentamenen til å finne på en romantittel, romanhandling og navn på romanens hovedpersoner. Deretter analyserte jeg den rykende ferske romanen. Karakter: 5 eller 6

– Jeg hadde skrevet «Jesus lever» med grønn tusj på den lysebrune skinnranselen min. Jeg fulgte opp den misjoneringen i klassens diskusjonstimer. Stort sett var det meg mot resten i de store verdispørsmålene. Jeg plukket ivrig fra bøkenes bok i holmgangen, og innimellom kunne det faktisk bli litt temperatur, ikke minst da Karina K. rotet det fullstendig til i abortspørsmålet og jeg nærmest ropte til henne at hun aldri igjen skulle snakke til meg – foran en lamslått klasse. Ivrigste motdebattanter? Kanskje Henrik L. og Joachim V.

– Apropos Joachim V. I et friminutt forklarte jeg ham at Bibelen var tydelig på at det var kun én synd det ikke var tilgivelse for, og det var bespottelse av Den hellige ånd. Joachim V., avslappet som han var, lot seg ikke be to ganger. I noen sekunder så han meg rolig inn i øynene, tok noen lange åndedrag, og sa med tydelig røst: «Jeg forbanner Den hellige ånd, Frank.» Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Jeg var rystet. Fattet han ikke at han nå var dømt til fortapelse? Du tror jeg tuller. Men akk, slik var det

– Jarle S. var til tider giftig i munnen, men ufattelig morsom i noen av friminuttene. Han kunne holde lange monologer om bisarre krigsoppdrag i Indokina – med de mest absurde og bestialske detaljer. Jeg lo meg fordervet. Jeg tror jeg lo like mye den gang som i en biltur på vei til en bortekamp med IL Sandviken hvor målvakt Lars T. og Vidar H. sparret i forsetene

– Jeg ble forelsket i en krølltopp på 1.60 på tampen av videregående. Israels gud hindret meg i å gjøre noe med det

– Apropos følelser. Jeg opplevde noe jeg syntes var meget spesielt, og noe jeg aldri har opplevd siden. Jeg ble betatt av en ung mann i klassen. Husker det var en påskeferie hvor jeg savnet ham intenst. Hva dette skyldtes? Jeg vet ikke. Kanskje smilet, vennligheten, hans «hengivenhet» og det at han var briljant. Han var den argeste konkurrenten min i klassen. Jeg kan huske at jeg henslengt studerte ham i dusjen etter gymtimene i Åsanehallen. Vel, jeg ville klemme ham og kanskje til og med kysse ham. Men noe mer enn det? Nei, det var ikke slik. Det hele er veldig mystisk og spesielt for meg den dag i dag – de følelsene der – og jeg er glad jeg opplevde det i denne mystiske eksistensen

– Religionslæreren vår, som jeg har glemt navnet på, presterte i en time å fornærme apostelen Paulus. Jeg var bestyrtet og uttrykte det høylydt. Hun skulle jo være nøytral og simpelthen bare lose oss gjennom religionshistorie. På tampen av skoleåret signaliserte hun til meg, utenfor «slusen» i skolens første etasje, at jeg nok kunne se langt etter en sekser i faget. Jeg var i harnisk. Var dette hevn fra hennes side fordi jeg hadde irettesatt henne foran hele klassen, spurte jeg henne – nå inne på «slusen». Jeg kokte, kontrollert. Hun kunne eventuelt se frem til en detaljert klage, opplyste jeg om. Paulus-spotteren må ha innsett rimeligheten i mine innvendinger. Det ble 6

– Hans-C., min kamerat og pult-nabo, kom nesten uten unntak for sent på morgenkvisten, til manges stadige fornøyelse. Men fraværet hans var ikke i nærheten av mitt det siste året. Da tøyet jeg strikken godt, og vel så det. Halmen og Hotel California var ofte å foretrekke fremfor dobbelttimene i samfunnskunnskap og historie

– Min venn Bjørn T. var klassens ablegøyemaker. De repeterende utbruddene var kanskje ikke så hyppige, men de gikk hjem

– Snille Torgeir S. var ikke fremmed for å servere knusktørre vitser. Han var en artig kar. Tragedien inntraff drøye 10 år etter videregående. Da ble han, på jobb som hjemmesykepleier i Øystese, skutt og drept av en 86-årig pasient

– Norsklærer og rådgiver Gunnar Klepsland var min favorittlærer. Totalt avslappet når det gjaldt fraværsføring tillot han mine klassekamerater å ta ansvar for egen læring

– En av de mest tragiske hendelsene fra min tid på videregående var da Bjarte «Ulven» Netteland og hele hans familie ble drept i en grusom trafikkulykke. Netteland var et lite forbilde for meg som fotballspiller selv om han bare var ett eller to år eldre enn meg. Jeg kjente ham ikke, men han visste hvem jeg var. I et fint lite øyeblikk, kort tid før han døde, passerte jeg ham i skolens trapper. Han stoppet opp, så på meg, og gav meg et anerkjennende nikk som ikke var til å misforstå. Slike ting betyr noe for en ambisiøs ung spiller. Minnegudstjenesten var rørende. Den ble holdt i nye Åsane kirke ved Åsane senter, få år etter at Greven hadde brent ned den gamle kirken

– Jeg og Trond H. droppet russefeiringen

– Gymlærer Benedikte var ikke upopulær blant guttene

– Den milde engelsklæreren Alf Nybru, som i fullt alvor og med lang fartstid samlet på bilnumre, ble en gang rasende på den fremtidige entreprenøren Henrik L. som plutselig valgte å droppe ut av skolen for å bli privatist. Det var unreal. Det var som å se min mor plutselig bli en warlord. Glemmer det aldri

– Geografieksamenen ble traumatiske greier. Plutselig innså jeg at jeg ikke hadde gjort en lekse i faget hele året og knapt skumlest sidene om morener og forkastninger og alt det andre. Jeg hadde heller ikke vært spesielt observant i timene til Per Audun Heskestad. Jeg hadde noen timer på å lese meg opp. Skulle én eksamen midlertidig sabotere jussdrømmen ved at jeg rett og slett strøk? Jeg husker hvordan det føltes. Jeg var på grensen til fysisk dårlig og nesten apatisk. Jeg fikk skumlest her og der, og på den muntlige eksamenen var det geologisk tema. Det verst tenkelige (lite visste jeg forøvrig den gang at jeg skulle tilbringe evigheten med en geolog). Hvordan jeg klarte å hale i land en anstendig karakter på den eksamenen er fremdeles et mysterium. Den sensoren var en engel, det var hun

– Skoletidens høydepunkt? Toppkarakteren i norsk signert Klepsland (selv om jeg ikke kunne noe om Håvamål eller runer) og henvendelsen fra en samfunnskunnskapslærer som hadde lest samfunnskunnskapseksamenen min og ville vise den for fremtidige elever på U. Pihl som et eksempel på hvordan man kunne skrive en besvarelse uten å slavisk følge pensum

– Skoletidens skuffelse? At jeg enda ikke hadde filosofert tilstrekkelig rundt hva jeg faktisk trodde på

Bønes i Bergen. Der fotballeventyret for alvor startet i 1999.

Ovågen/Oen i Øygarden. Et paradis i oppveksten.

IFS Indoor Football Scandinavia 1998 – 2010.

Lederne i Bergen og de mange turneringslederne og kamplederne i systemet var nøyaktige og proffe i utbredelsen av IFS-konseptet i Skandinavia (Bergen, Trondheim, Stavanger, Oslo, Kristiansand, Stockholm og København) – samt på reiser i forbindelse med det norske futsallandslaget til blant annet Spania og Belgia. Men i kulissene rådet den bisarre og totalt useriøse humoren. Etter min mening var den en av nøklene til at ting gikk så bra i alle årene. Det var skoggerlatter og ablegøyer i stort monn.

Sarons Dal i Kvinesdal. Stedet hvor jeg og familien tilbragte mange av somrene i min oppvekst.

Hyttene like nedenfor Utsikten Hotell. Her leide vi hytte år etter år av en eldre koselig dame som hadde en hund som het Santo (som vi lekte en del med). I hytten ladet vi opp til de kristne møtene nede i dalen. Jeg minnes mange hyggestunder med familien på den hytteplassen. Overalt hvor vi reiste hadde vi med familieundulaten Potsi. Han chillet i hytten da vi dro på møter. Jeg husker min far leste mye mellom møtene. Spesielt skrifter av den amerikanske predikanten Kenneth Hagin (et legendarisk navn i mine barneår). Etter det jeg kan huske var Hagin opptatt av at man skulle takke Gud for at man hadde fått det man ba om, før man hadde fått det, hvilket traff min far. Hagin var også ganske opptatt av helbredelse mener jeg å huske. Som sagt har jeg gode minner fra hytteplassen. Dessverre er det sterkeste minnet tragisk. Før et møte kollapset min far utenfor hytten. Da hadde han i to år holdt skjult for familien at han var alvorlig syk. Hvorfor? Fordi han mente Gud ville helbrede ham. Han hadde takket nei til sykehusbehandling. Vi hastet hjem til Bergen. Fem år senere døde min inspirerende far av kronisk lymfatisk leukemi. Det er trist å tenke på at troen stod i veien for helbredelse.

Møtene i Sarons Dal. Møtene foregikk over en uke. Anført av grunnleggeren og predikanten Aril Edvardsen var møtene i Sarons Dal svært populære i kristen-Norge. Jeg husker jeg tenkte at min far så opp til Aril. Selv var han leder for en mindre menighet i Bergen. Edvardsen mistet imidlertid litt status da han, etter det jeg kan huske, plutselig, ut av det blå, mente at Gud og Allah muligens var en og samme gud. Favorittevangelisten min i Sarons Dal var Asbjørn Johansen. Jeg er litt usikker på hva som lå til grunn for det, tror muligens det var fordi jeg syntes han var så ekte i sin tro og formidling. Barske Bjørn Bergmann var en annen favoritt. En gang innledet han en tale med å fortelle om et møte han hadde overvært i Afrika tror jeg det var. Der hadde en predikant holdt en veldig knapp fremføring. Alt han hadde sagt var dette: «Never, never, never… never… never, never, never… never… never, never, never… give up.» Så hadde han satt seg, foran en overrasket forsamling. Jeg glemmer aldri den historien. Innslaget med Børud-gjengen og Ole husker jeg også veldig godt.

Matboden og skogen ved siden av møtelokalet. I boden serverte de blant annet anstendige pølser og lapskaus. I skogen ved boden hadde jeg en gang samlet en fin mengde tomflasker. Plutselig dukket det opp noen lokale rampegutter som krevde å få flaskene mine (!). Det hele ble overhørt av et par berusede ungdommer som satt og helte innpå det ene og det andre. I min nød ba jeg dem om assistanse. En av dem vendte blikket mot en heller «kraftig» rampegutt og sa: «Du har jo flasker i magen du.» Det var nok. Rampeguttene beinet. For en triumf. Jeg glemmer det aldri.

Barnemøtene. Her var Trygve Wikstøl kongen. Barnas hyrde. Jeg vant en video under et av møtene. Det var stas.

Utåker og Alfarnes i Kvinnherad. Paradiset fra 1999 til 2024 – og i de neste 25 årene. Bonusen da jeg møtte Fulen.

Det røde huset. Barndomshjemmet til min elskede Kristin. Høydepunktene:

– Valnøttbrødet til svigermor

– Hele storfamilien samlet rundt «Gruble». Uten unntak jukset ellers hederlige svigerfar, enten ved å dobbelgardere, som jo er strengt forbudt i det glimrende spillet, eller ved simpelthen å finne opp karakterer, skriftstykker, landeområder o.l.

– Sofaen, tenkestedet, ved den glovarme peisen i den alltid litt for varme men ellers utmerkede stuen

– Da jeg en sommer kom i skade for å sette fyr på terassen grunnet generelt horrible ferdigheter knyttet til gassgriller

– De praktfulle omgivelsene rundt huset, med alle sauene. To av dem kalte jeg Taule og Skodvin

– Diskusjonene om tro og liv med svigermor

– Kristins fornøyelige Starlet-samling

Naustet (bildet). Egenhendig bygget av svigerfar. Mitt favorittsted på Alfarnes. Bading, nei. Solbading, på ingen måte. Fisking, kjedelig. Rekekvelder, grilling og lange samtaler? Yes, indeed. Og: Kristin må alltid ligge i den øverste sengen fordi jeg er redd for å falle ned og brekke nakken. Hun har et mer avslappet forhold til å stryke med enn meg.

Postvegen. Her har det opp igjennom vært mange intense joggeturer og bedagelige spaserturer med Kristin – med innendørsfotball-utvidelse og studier i tankene og i samtale. I denne løypen treffer du alltid på lokale kjentfolk.

«Boko» ved Utåker ferjekai. Koselig landhandel, med koselig vertskap, som etterhvert måtte legges ned. Butikken het ikke Boko da jeg meldte min ankomst i bygden. Men fordi familien Bergseth pleide å føre opp det de skyldte butikken i det de kalte boko (alle i bygden fikk krite og betalte butikken én gang i måneden), ble butikken til slutt rett og slett kalt Boko fordi jeg nidkjært innførte det.

Fotballbanen ved Holmedal skule. Her lærte jeg Kristin pasninger og overstegsfinter. Det gav like mye suksess som leveransen i hennes «velmaktsdager» på venstrevingen i IL Trio.

Spar på Valen. Meget hyggelig betjening. Alltid koselig med et stopp der før paradisentreen.

Husnes. På Husnes senter besøkte vi ofte fylkets beste Peppes Pizza-filial. Den er nå nedlagt til glede for eminente Gry Helges. Sistnevnte har en mer enn godkjent kyllingpasta.