Forfatter: admin

I en periode i mitt liv, for lenge siden, hadde jeg det min fru kalte «ripesykdom». Den gikk over. Men på et tidspunkt måtte jeg innrømme at perfeksjonismen i livet mitt hadde tatt overhånd. Det holdt ikke at det jeg sa, gjorde og skapte måtte være perfekt, også tingene jeg var mest glad i måtte plutselig også være perfekte. En liten ripe i bilen eller på mobiltelefonen eller på rammen til den glimrende artikkelen var faktisk nedslående greier. Ikke bra. Interessant. Fascinerende. Jeg vet det er mange som kjenner seg igjen. Løsningen på problemet? Vel, cluet er å finne i musikkgeniet Elton Johns låt Believe. «Everything crumbles sooner or later. But love, I believe in love», synger han. Alt her på jorden kommer til å crumble. Det du skaper og det du bygger og det du eier. Men kjærligheten kommer ikke til å crumble. Og ikke sjelen din. Det blir ditt fokus.

Jeg har skrevet om min skjønne fugl fra Utåker i Kvinnherad. Hva jeg tenkte på da jeg stod på Alfarnes og så utover sjøen? Jeg ville ikke blitt forundret hvis det var Salomos høysang kapittel fire vers en til seksten. Og folk sier at Bibelen er kjedelig.

«Hvor vakker du er! Dine øyne er duer bak ditt slør. Ditt hår er som en flokk av geiter som leirer seg nedover Gilead-fjellet. Dine tenner er som en flokk av nyklipte sauer som stiger opp av badet. Alle har de tvillinger, og ingen blant dem er uten lam. Dine lepper er som en skarlagensnor, og din munn er yndig. Som et stykke granateple er din tinning bak ditt slør. Din hals er som Davids tårn, bygd til våpenhus. Tusen skjold henger på det, alle krigsmennenes skjold. Dine bryster er som tvillinger av en gasell som beiter mellom liljer. Når dagen blir sval og skyggene flyr, vil jeg gå til Myrra-åsen og til Virak-haugen. Alt er vakkert ved deg, min kjæreste. Det er ikke noen lyte på deg. Kom med meg fra Libanon, min brud! Kom med meg fra Libanon! Se ut fra Amanas topp, fra toppen av Senir og Hermon, fra løvenes bosteder, fra panternes fjell!

Du har vunnet mitt hjerte, min søster, min brud! Du har vunnet mitt hjerte med et eneste øyekast, med en av kjedene om din hals. Hvor fager din kjærlighet er, min søster, min brud! Hvor mye bedre er ikke din kjærlighet enn vin. Og duften av dine salver er bedre enn alle velluktende urter. Av honning drypper dine lepper, min brud! Honning og melk er under din tunge, og duften av klærne dine er som duften av Libanon. En lukket hage er min søster, min brud – et avstengt oppkomme, en forseglet kilde. Du skyter opp som en lysthage av granatepletrær med sin kostbare frukt, som hennabusker sammen med narder og safran, kalmus og kanel sammen med alle slags viraktrær, myrra og aloëtrær sammen med alle de beste velluktende urter. En kilde i hagene er du, en brønn med levende vann og strømmer fra Libanon.

Våkn opp, nordavind! Kom, sønnavind! Blås gjennom min hage, så dens duft kan strømme ut! Å, om min elskede ville komme til sin hage og spise dens kostbare frukt!»

Love rebellion. The great Freddie sang litt om det.

Vi er alle ulike, og vi må alle finne vår unike vei her i livet. Det er utrolig spennende og inspirerende i seg selv. I yngre år så jeg, som jeg har nevnt tidligere, et mesterstykke av en spillefilm som fikk stor påvirkning på livet mitt. I denne filmen var det en karakter som inspirerte meg spesielt mye. Han var en free spirit som ville make his life extraordinary, og i løpet av filmen gav han seg selv et kallenavn som skulle symbolisere det han stod for. Dette kallenavnet gjorde jeg til mitt eget i begynnelsen av tyveårene. Jeg registrerte det formelt som mitt nye mellomnavn. Hvorfor jeg gjorde dette? Fordi jeg hver dag ville minne meg selv på hva jeg stod for. Navnet var med å sette en kurs. Jeg bestilte en liten messingplate med det nye navnet inngravert, og fikk den montert på hanskeromsdøren på Miataen min. Slik kunne jeg hver dag få en gledelig påminnelse omkring kursen i livet. En del år senere var det tid for en ny type påminner. En signetring i sølv. Jeg hadde i årene etter ervervelsen av mitt nye mellomnavn blitt stadig mer var på ulike mentaliteter i samfunnet som jeg ikke satte pris på. Jeg hadde derfor skrevet den livsfilosofiske og politiske erklæringen som jeg forkynte her og der (jeg var 30 da jeg skrev denne). En stund etter jeg hadde skrevet erklæringen fikk jeg en sølvring med erklæringens hovedbudskap inngravert på toppen. Jeg puttet ringen på min venstre lillefinger, og elsket det jeg så. Det var min mentalitet og mitt uttrykk jeg nå hver dag bar på min hånd. Jeg hadde ringen i øyesyn hver dag da venstrehånden hvilte på bilrattet eller på en bok. Det var en kraft i dette, det var det. Derfor vil jeg si dette: Til deg på fotballbanen som drømmer om å bli en ny Messi; kjøp en ring som forteller om din ambisjon eller hva du tenker. Til deg på videregående som bobler over av entusiasme rundt en spennende forretningsidé eller et fag; kjøp en ring som forteller om planene dine eller hva du tenker. Til professoren som føler han står overfor et gjennombrudd; kjøp en ring som forteller om drømmen eller hva du tenker. Til beskyttere som setter sin ære bak å beskytte liv og eiendom; kjøp en ring som forteller om din stolthet eller hva du tenker. Til deg som vil noe mer med livet og som ikke er fornøyd med retningen i livet per i dag; kjøp en ring som forteller om den konklusjonen eller hva du ellers tenker. Potensiale. Muligheter. Til deg som søker i det spirituelt potensielle; kjøp en ring som forteller om the magnitude rundt din søken eller hva du ellers tenker. Putt signetringen på din venstre lillefinger. Og husk alltid: Den som er inspirert og maksimalt glad er ikke bare en stor ressurs for andre mennesker, men den ypperste ressurs.

Fra jeg var cirka 30 til jeg var cirka 40 trente jeg mye styrke. Det kom godt med av flere årsaker. Sett bort ifra steroidebruken mener jeg pionérene bak kroppsbyggingsbevegelsen tilførte menneskeheten noe svært positivt. Noen timer med nedtrekk og du kan take on the world mye mer potent enn ellers. Og glem alle som snakker om kroppshysteri. Konsentrer deg kun om deg selv og din utvikling. Og go through the roof please med litt Two steps på øret.

Bildet til venstre er fra fotballtiden. Det var som sagt en fantastisk tid, men det var også en tid som gradvis gjorde meg mer politisk bevisst. Man kan gjerne si at det sistnevnte er manifestert gjennom bildet til høyre tatt mange år etter fotballtiden. I årene etter IFS ble den politiske overbevisningen skjerpet etter å ha sett mye bedrøvelig og en del bent frem ondskapsfulle ting som rører seg i samfunnet. Min grunnleggende politiske og livsfilosofiske posisjon er jo åpenbar, og jeg gleder meg til å være konkret om hva jeg kjemper mot. Dette skal tales nidkjært imot.

Den som har ører, hør! Dette står skrevet mer enn ett sted i Bibelen, og var alltid noe jeg av en eller annen grunn merket meg. Vel, hør gjerne på dette. Det var spesielt to punkter som fikk meg til å forlate Israels gud som jeg hadde trodd på og adlydt siden jeg var en liten tass (bildet). Det ene punktet oppsummerte jeg slik: «Gud må være nådig, hvis ikke er han urimelig. Og er han urimelig vil jeg, som alltid ellers i livet, ikke ha noe med ham å gjøre.» Med det mente jeg at Gud hadde gjort det vanskelig for oss å tro på ham, derfor måtte han være nådig og ikke dømme oss til fortapelse hvis vi valgte å ikke følge og underkaste oss hans bud og autoritet. Hvordan han hadde gjort det vanskelig å tro på ham? Han hadde ikke vist seg for meg eller talt til meg, han hadde foretatt grusomme handlinger mot mennesker beskrevet i Bibelen – for å utrydde synd – mens han senere til slutt ofret sin enbårne sønn for våre synder (hvorfor gjorde han ikke det med én gang?) – det var i det hele tatt mange ting i Bibelen som mildt sagt skurret. Han hadde angivelig skapt meg, med et intellekt og evne til å treffe rasjonelle valg i livet. Hvordan kunne han straffe meg hvis jeg brukte dette intellektet og avviste ham? Konklusjon: hvis han fantes og gjorde det, ville han vært urimelig. Og urimelige vesener vil du ikke være med. Derfor forlot jeg Gud med tanken om at han måtte være nådig mot meg hvis han fantes.

Det andre punktet oppsummerte jeg slik: «Når det ikke er sikkert at Gud finnes, hvorfor ikke velge å følge naturen – sansenes sanne og sterke appetitt?» Mange år senere kom jeg over denne uttalelsen til A. Crowley: «I found that the world was, after all, full of delightful damned souls; of people who accepted nature as she is, accepted their own place in nature and enjoyed it, fought mean and despicable things fairly whenever they met them. It was a period of boundless happiness for me» (Crowley 1969:75-76). Jeg forlot Gud og lot den utvilsomt eksisterende naturen vinne (og etterhvert søkte jeg også i det spirituelt potensielle).

Den som har ører, hør! Er du under Jahve eller Allah? Lettet? Du er fri! You’re welcome.

Pranksteren og sjarmøren. Et friskt pust i religionshistorie(n).