Religionsvitenskap. Jeg har bestemt meg for å ta en Crowley. Som du husker avsluttet han sine studier på Trinity College før de avsluttende eksamenene. Han ville bli en Magus fremfor en Master of Arts.
Jeg har studert mye privat ved siden av mine formelle studier. Ambisjonen med de formelle studiene har vært å skrive en PhD-avhandling om politikk og nyateisme, hovedsaklig for å få noen perspektiver inn i det akademiske ordskiftet. Jeg har nå konkludert med at det ikke er nødvendig.
Nå: bygge en partiorganisasjon. Og lese om altered states of consciousness and emotions ved siden av det arbeidet.
Dette noterte jeg meg da jeg satte meg inn i Aleister Crowley: Han skrev sin religiøse erklæring – sin nye religion – da han var 29. Jeg skrev min erklæring – min sannhet – da jeg var 30. De to erklæringene har grunnleggende likheter. Men noen spirituell innpakning finner du ikke i min. Essensen i den livsfilosofiske og politiske erklæringen jeg skrev står seg godt i dag (en libertariansk posisjon med en litt uvanlig «spin» i kombinasjon med den livsfilosofiske konklusjonen «maximum happiness at all times»), men jeg ville formulert meg noe annerledes i et par punkter nå, samt supplert et punkt om det spirituelt potensielle.
Etter Aleister hadde skrevet sin nye religion, var målet å fortelle om den til hele verden. Jeg hadde samme tanke rundt min erklæring. Crowley promoterte sin sannhet gjennom sitt egeteide magasin, jeg brukte massemediene.
Den tyrkiske dagsavisen Sabah var blant de europeiske mediene som skrev om erklæringen i forbindelse med mitt PR-stunt. Og her var det ingen tvil om at de var på lag med undertegnede – og vel så det. I en artikkel som tok helt av, konstaterte de at utspillet mitt hadde «skapt en stor debatt i Europa» og var «en av historiens mest interessante protestmetoder». Ikke verst.
Folk fikk lese Aleisters nye religion. Folk fikk lese min erklæring. Og det i en verden hvor mennesker aldri ellers ble gjort oppmerksomme på disse tankene og denne mentaliteten.
Jeg har blant annet nevnt Frank Fukuyama, Rothbard, Crowley, Tom Schulman, Agatha Christie, Don Felder og Freddie i en rekke av personer som fortjener hyllest i denne tilværelsen. Foden og Vikdal er også blant dem jeg har skrevet om her. Jeg har ikke nevnt Richard Dawkins. For et inntrykk den mannen gjorde på meg da nyateismen var på sitt heftigste. Jeg deler ikke hans politiske filosofi og sikkert ikke hans livsfilosofi heller. Men det han la for dagen i sin religionskritikk var stunning. Innholdet i kritikken var jo stort sett kjente saker, det var uttrykket hans som var så overveldende. Han skalv til tider av oppriktig irritasjon over hvor destruktiv (lov)religion kan være. Han glødet og satte på plass erkebiskoper og troende medvitenskapsmenn med en autoritet og utålmodighet jeg knapt hadde sett før. Som de fleste andre ateister skjønte han jo at man ikke kan hindre folk å lage trosforestillinger i hodet sitt slik russerne nærsagt prøvde i sin tid (mange finner jo i sitt sinn glede i tro). Men han var rede til å gjøre sitt ytterste for å overbevise mennesker om hvor unødvendig religion er og hvor ødeleggende den kan være på flere måter. Spesielt var og er han opptatt av barna. De som har mareritt eller gråter seg i søvn om kvelden i frykt for helvete. Crowley opplevde det. Jeg opplevde det. Og en haug andre. For Dawkins var tiden kommet for å si at nok er nok.
