Forfatter: admin

Libertarianeren, filosofen, katolikken og professor emeritus ved University College Dublin, Gerard Casey, gav i 2012 ut boken Libertarian anarchy – against the state. Selv om jeg nikker gjenkjennende når clever Robert Nozick sier han er «within the general framework of libertarianism» – og jeg i likhet med ham avviser et statsløst samfunn – likte jeg boken da jeg leste den. Casey vil ha et anarkokapitalistisk samfunn og refererer mye til sjefen sjøl, Murray Rothbard. Det interessante med boken er at han sier «hei, se deg rundt, er det ikke egentlig mye «anarki» i hverdagen vår?» Folk go about på så mange ulike måter, handler med hverandre på så mange kreative sett og lever tett med sine nærmeste og lar andre gjøre det samme. Det er mye live and let live rundt oss, er det ikke, spør han. Må vi ha en stat oppi dette, lurer han på. Kan ikke også beskyttelse av liv og eiendom ordnes privat? Jeg har identifisert The Western 4, men det er også mye bra i denne vestlige verden. Gull fra den politiske idéhistorien er så til de grader med oss i dag. Det er mye personlig frihet. Jeg tenker slik: La oss som Casey glede oss over at hverdagens «anarki» finnes og at dette er grobunn for stadig flere til å utvikle en libertariansk mentalitet (der staten må eksistere, please). Samtidig tar vi et oppgjør med The Western 4. De som bruker demokratiet til å holde igjen – og stille seg i veien for begeistring, den grenseløse kjærligheten og maximum happiness at all times.

Postscript. Jeg hadde en kamerat en gang som sa dette til meg: «Frank, jeg har en barndomsvenn som vokste opp i en kristen familie. Han har en annen type snillhet i seg som du ikke ser hos andre som ikke har den bakgrunnen.» Let it be clear: Jeg har nevnt The Western 4 . Selv om jeg sier at disse ikke skal få lov til holde meg og dere andre igjen – stille seg i veien – mener jeg ikke at alle menneskene i The Western 4 er ondskapsfulle mennesker (noen av dem er det). Kameraten min har nok rett. Det finnes mange (spesielt) snille, varme menn og kvinner i den kristne skare. Også i de tre andre gruppene. Men de må forstå at vi alle er ulike (selv om vi også er veldig like på noen spesifikke områder), og de bør ikke gå til stemmeurnen for å ødelegge the privacy, festen og begeistringen, thank you very much. For a new liberty – please!

The Mau Maus. Brooklyn, New York. 1958. Mannen i midten er strapping warlord Nicky Cruz (ref. Korset og springkniven). Relentless character. Og ufyselig, of course. Helt til han møtte predikanten David Wilkerson, that is. Det var et av de fineste øyeblikkene i min oppvekst. Nicky tok imot Jesus som sin frelser. I dag skulle jeg heller ønske han ble en libertarianer med zest for life og en åpen holdning til the unknown. Alt dette tullet han holdt på med i Brooklyn hadde ikke trengt å kulminere i underkastelse. Han kunne blitt en relentless sjel i en free trade world og forsøkt å gjøre sitt liv extraordinary uten religiøse lenker. Og med den larger-than-life-personligheten den unge mannen hadde, kunne han blitt en tøylesløs renaissance man.

Vi lever in the Age of Envy, mente individualisten Ayn Rand.

«Envy is regarded by most people as a petty, superficial emotion and, therefore, it serves as a semihuman cover for so inhuman an emotion that those who feel it seldom dare admit it even to themselves. That emotion is: hatred of the good for being the good.

This hatred is not resentment against some prescribed view of the good with which one does not agree. Hatred of the good for being the good means hatred of that which one regards as good by one’s own (conscious or subconscious) judgment. It means hatred of a person for possessing a value or virtue one regards as desirable.

If a child wants to get good grades in school, but is unable or unwilling to achieve them and begins to hate the children who do, that is hatred of the good. If a man regards intelligence as a value, but is troubled by self-doubt and begins to hate the men he judges to be intelligent, that is hatred of the good.»

Denne usedvanlig vakre sangen, først fremført av brilliant Stevie Wonder, handler verken om julen, desember eller bønner. For meg er det en sang om en libertariansk verden der mennesker ser enkeltmennesket og ikke menneskeheten, der man er fri til å finne sin vei uten menneskeskapte hindringer, der krig ikke råder fordi folk er frie og keep to themselves i stedet for å kjempe i grupper mot det ene og det andre, og der man hjelper hverandre fordi det er naturlig.