Jeg leser at hauger av folk baler med manglende energi og tungsinn. Glem det der. Sett denne på repeat og løp til du stuper. Denne utterly superior låten fra Kim Larsen setter i gang drømmer. Og de drømmene handler ikke om å innrette seg fra krybbe til grav. De handler om spontanitet, nuet, utenomjordisk inspirasjon mellom mennesker i et paradis uten tilbedelse og underkastelse – og sweet egenart.
Grunndokument
Innlegg 66
I give you Ragnar Redbeard. Den mannen burde skamme seg over all den uakseptable og foraktelige voldsforherligelsen han puttet ned på papiret, men boy kunne han uttrykke seg om det han hatet mest: underkastelse. Redbeard hatet underkastelse med et fullkomment hat, for å sitere fra Salmenes bok, hvilket jeg applauderer every day. Han lovpriste individualisten, han hudflettet (på en treffende og noen ganger komisk måte) religiøse dogmer og i tillegg kom han med en rekke kløktige observasjoner omkring livet generelt. Så, selv om hans politiske filosofi (og hans syn på enkelte mennesker og grupper) er en disgrace, så er det verdt å lytte til ham på noen områder.
Hvordan jeg kom over ham? Da jeg leste Rothbards skrifter kom jeg over Max Stirner. Og da jeg undersøkte Stirner, dukket det plutselig opp en stygg pamflett; «Might is right». Tidligere i sommer spanderte jeg en dag på å lese denne pamfletten på nytt for å trekke ut fornuftige sitater. Jeg endte opp med 16 potente statements. Disse kommer jeg til å publisere innimellom fremover.
Jeg tenker at noen av sitatene muligens kan oppleves litt sårende for veldig hengivne og dedikerte religiøse. Taleren er nok av og til i overkant nådeløs og svart-hvit, men disse sitatene bør kunne sette i gang noen tankerunder. Og det er akkurat det jeg ønsker.
Innlegg 65
Innlegg 64
Innlegg 63
Bildet nederst? Julegave fra min viv i 2020. That’s a soulmate for you.
Innlegg 62
Innlegg 61
De siste skal bli de første. Hørt det før? Det er fra Bibelen. Og du observerer mennesker med den mentaliteten overalt. Hvor mye mayhem har denne holdningen skapt i kreative og fremgangsrike menneskers liv opp igjennom historien? Hvor mye skadefryd har det vært alle de gangene den første har snublet, blitt dukket, blitt jaget, blitt vraket, blitt hånet, blitt forsøkt ødelagt eller drept, blitt svertet`? De siste har kost seg hver gang, og de gjør det hver dag. For det er jo sånn det skal være, er det ikke? Det står jo i Bibelen. Den gode bok.
No more. Når mitt nye politiske parti – med et universelt budskap – setter inn støtet der fremme, er allerede posterboyene linet opp. De sistes verger. Konkrete norske ansikter. Et av dem heter Egil «Drillo» Olsen. Han kommer fra sportens verden. Og det han gjorde i sin tid som norsk landslagssjef i fotball, er et veldig godt eksempel på den råtne mentaliteten som herjer. Hvor mange norske juveler havnet i dødsskyggens dal mens Øyvind Leonhardsen og Jostein Flo – de siste – ble lovprist i avisspaltene og av kongen for de siste?
I 1999 skrev jeg kronikken «Drillo drepte gleden» som ble publisert i Verdens Gang. Senere kalte jeg artikkelen innendørsfotballens manifest (IFS-konseptet ble enkelte ganger kalt «teknikernes lekegrind»). Det jeg skrev omhandler det jeg har skrevet ovenfor. Samme dag som kronikken ble publisert ringte det en ung mann fra Østlandet til meg. Han sa han hadde blitt rørt da han hadde lest det jeg hadde skrevet. Faren hans hadde blitt oppspilt, ja så begeistret at han hadde kopiert artikkelen i 50 eksemplarer på jobben – tiltenkt familie og venner. Hvorfor han hadde gjort det? Fordi han var fortvilet over sin sønns situasjon. Ballvirtuosen hadde blitt vraket til fordel for spillere som passet inn i systemet. Spillere som ikke rakk sønnen til knærne ferdighetsmessig.
Vet du hvor nedslående det er for en som har gitt alt hele sitt liv for å bli den ypperste? Det kan du lese om her:
(Les eventuelt artikkelen p¨å vg.no. Se også engelsk oversettelse)
Er du en av de siste? Jobb knallhardt med å bli den første, men ikke våg å kviste den allerede første på den veien.
Og husk alltid: Den som er inspirert og maksimalt glad – fordi han eller hun har lyktes og ikke blitt hindret eller holdt igjen – er ikke bare en stor ressurs for andre mennesker, men den ypperste ressurs.
Innlegg 60
Innlegg 59
Innlegg 58
Han er harsh her. Men mange andre har sagt det samme. Selvsagt hjelper man de svake, de som ikke får det helt til, de som føler seg underlegne, de som fikk en far som brukte belte og en mor som tydde til flasken, de syke, the unfortunate ones, de som aldri får oppleve nærhet med et annet menneske fordi den brutale naturen gjør dem sky. Hvorfor hjelper man dem? Fordi det er naturlig. Vi er mennesker. Vi vet hva pain er, vi vet hva pleasure er. Vi har empati. Men husk alltid dette: Du skal også passe deg for the weak, ref. ressentiment.