Grunndokument

Om Ragnar Redbeard

Well, libertarianism then.

Printed idols. Max Stirner snakket om spooks. For Redbeard var menneskeheten på en måte delt i to; de som var villige til å underkaste seg en annen autoritet enn en selv og de som ikke var det. Redbeard dummet seg ut og strakk strikken altfor langt. Hånlig prylte han The Declaration of Independence og hyllet «the grim destroyers of the past». Ikke bare var det irrasjonelt, fordi vi vet jo alle at destroyerne døde før de ble grå i skjegget, det var også direkte ondskapsfullt. Libertarianeren synes også underkastelse smaker dårlig, men alt han/hun sier er non-aggression principle please og deretter live and let live og let the wonderful games begin. Jeg blir alltid glad når jeg møter en som ikke liker at noen sier «thou shalt» til han/henne. Det er noe larger-than-life ved det. En kraft. Jeg tror som nevnt at vi går mot en ny eksistens etter at dette livet er over. Jeg tenker på det når jeg samtaler med personen av kaliberet over. Og da tenker jeg at han/hun møter det spirituelt potensielle med et annet register og en annen styrke enn dem som underkaster seg. All senses clean. Sharp. Tilstede. Klar til å oppleve. Klar til å utvikle seg nærsagt helt uten stengsler. Forfatteren Karl Milton Hartveit tror det finnes en «dimensjon av virkeligheten som ikke passer i et ensidig materialistisk livssyn». Han hevder å ha opplevd det first hand. Jeg huket tak i ham på Lagunen i Bergen for noen år siden. Da ville han ikke si hva opplevelsen hadde inneholdt. Han sa det var for personlig å skulle dele. Men én ting er han klar på: Spirituell innsikt krever at du virkelig er klar for det, og at du har disiplinen og styrken som trengs.

Om Ragnar Redbeard

Et light eksempel her, God knows det florerer av mer grusomme eksempler. Ville en ung mann i Jehovas vitner vendt ryggen til sin inderlig kjære søster hadde ikke guden hans sagt at slik måtte det rett og slett bare være? Hvor mye smerte har denne utstøtelses-praksisen skapt i menneskers liv? Jeg vet litt om det. En i slekten min opplevde å miste alle sine venner. De ville ikke ha noe med ham å gjøre lenger. Han hadde syndet. Han ble destroyed av det der. Ondskap.

The shining city upon a hill. Republikanerne i USA kan stolt smykke seg med at de har forsvart den individuelle frihet og eiendom mot krefter som stadig har villet bygge ut staten. De har også maltraktert den avskyelige kommunismen og de er stadig en overvåker av alt tullet fra autoritære regimer og det teokratiske vrøvlet i Midt-Østen. Men er de romslige og autonome mennesker? Dyktige, dauntless og charming Reagen snakket seg hes om kjernefamilien og Gud. Og ja, en sterk kjernefamilie er en wonderful thing, men ikke når den er en trussel mot alternative leveveier. Og Gud? Hvilken fri mann lar en usynlig entity styre sine handlinger?

Uansett, når jeg ser konservative John Boehner kjempe med tårene hver gang han snakker om the American Dream, da vet jeg at jeg er vitne til noe vakkert.

Dette er det siste av de 16 Redbeard-sitatene. Nå legger han definitivt ingenting imellom, ordene er knallharde. Jeg syntes at deler av det fullstendige sitatet burde fjernes, hvilket jeg har gjort. Man skjønner jo at man har å gjøre med en mann som er fed up. Han har fått nok.

Det er flere grunner til å kritisere (lov)religion. Redbeard er opptatt av dette med at de siste skal bli de første og angrepet på det sterke, det romslige, det modige, det autonome. Jeg har nevnt ressentiment.

Nyateister som Dawkins gjennomgår hauger av mildt sagt absurde hendelser i religiøse skrifter, de avslører gang på gang logiske brister i skriftene, de peker på hvor farlige religiøse kan være i «det godes» tjeneste, de snakker om hvor intellektuelt (og fysisk) innskrenkende religion er osv. Redbeard forøvrig, hater at religion kastrerer barns sinn som vi har sett.

Personlig har jeg flere gode personlige grunner til å ta et oppgjør med religion. Jeg vokste opp i et kjærlig kristent hjem, no question. På mange områder har jeg mye å takke mine foreldre for. Men det er jo ingen tvil om at oppdragelsen gav meg intellektuelle skylapper som jeg ikke fikk vrengt av meg før etter videregående (noen valser rundt med de skylappene til de dør). Den kristne oppdragelsen gav meg også grusomme mareritt som jeg husker enda. Religiøse snakker om to utganger. Jeg var livredd for å havne i ildsjøen. Jeg mistet også min kraftfulle far som 17-åring på grunn av alt dette tullet. Han kunne som kreftsyk blitt hjulpet på et tidlig tidspunkt av flinke leger, men i tro takket han nei til behandling. Gud skulle helbrede ham. And what do you know, jeg er blitt truet på livet av kristenfundamentalister, av bibelkunnige folk som er så overbevist om at det foregår en åndskamp mellom Lucifer og Herren at de føler de må kaste seg inn i den kampen med hud og hår. Gjøre sitt. Vi vet hva lignende folk har stelt i stand før. The crème de la crème av menneskeheten og magnificent arkitektoniske wonders er blitt utslettet.

Jeg har utelatt en grunn for meg til å ta et oppgjør med religion. Den kommer jeg tilbake til.

Jeg spår noen heftige debatter der fremme. Ikke noe tamt tull som vi ser overalt. Jeg gleder meg.

The Real Jesus

Om Ragnar Redbeard

I følge Crash Test Dummies.

Maximum happiness at all times eller han er veien, sannheten og livet? En partiorganisasjon med klare politiske mål eller en war of the spirits? Et forsvar mot og angrep på menneskeskapte ideologier eller en kosmisk kamp? Er det rart jeg gleder meg til det som kommer?

NO MERCY. Om tre uker starter City på løpet mot sin femte strake PL-tittel. Og når Bernardos plass i 11-eren ikke lenger er sikker, skjønner vi at dette igjen sannsynligvis kommer til å gå veien. En av dem som kommer til å sklitakle De Bruyne & Co. hvis det likevel lugger, er underholdningsartisten – eller punditen – Roy Keane. Mannen som er like forutsigbar som en spindoktor i helvete. Alt kan skje når den mannen åpner munnen. Derfor følger alle med når han stiller i studio. Han dummer seg jevnlig ut, etter mitt skjønn, med ufattelige overdrivelser eller forkleinelser, men like ofte treffer han spikeren på hodet. Da han plukket ut de fem spillerne han mente var «genuinly world-class players» i United i sin tid som spiller, nikket alle ivrig da han trakk frem Giggs, Scholes og Cantona, men da han holdt en knapp på Hughes og Irwin fremfor Ronaldo og Beckham, var det mange som ristet oppgitt på hodet av tullet – vrøvlet – men mange roet seg nok ned ved å konkludere med at dette måtte være førsteklasses performance art eller en stimulerende prank. Nylig utlignet han tøyset ved å si det alle ser; Liverpool kan glemme at de går mot en god sesong. Og som vanlig var det null nyanser fra mavericken. «Title shot, give me a break», kom det fra den tidligere livsfarlige midtbane-nestoren. Så latterliggjorde han den totalt anonyme nyervervelsen Slot, parkerte van Dijk, slaktet lagets midtbane og slo fast at Liverpool dessverre har en spiss som ikke kan kunsten å putte ballen i mål. De andre punditene bare ler. Vet du hvorfor? Fordi Roy Keane sier akkurat det han mener i store bokstaver, mens de andre punditene i hvert fall forsøker å pakke ting litt inn. Det er Keane folk vil ha. Fordi de er lei av folk som går stille i dørene.

Når jeg etterhvert hever stemmen ‐ i Rothbards (ikke anarki‐biten), Stirners (alle spooksene) og romslige, eksuberante og grenseløse Freddie Mercurys ånd ‐ gjør jeg det vel vitende om at min far og min mor ville felt en tåre hadde de levd. Eller min mor i hvert fall. Min far hadde nok blitt mer intellektuelt plaget og skuffet, kanskje til og med litt harm. Tårene til min mor hadde kommet fordi hun ikke ville få se meg igjen; jeg der nede, hun der oppe. Bibelen snakker om at sønner skal stå opp mot fedre. Og slik blir det. Men selv om min far ikke så alle de tingene jeg så tydelig ser ‐ og vi går forskjellige stier ‐ så vil jeg alltid huske ham som en inspirerende far, en bauta, en larger‐than‐life kraft og en hurricane på sitt beste. Min mor forstod alle argumentene mine ‐ de lure smilene hennes i samtalene våre avslørte det glatt ‐ men hun var aldri til å rokke, for hun hadde bestemt seg som 19‐åring for at den guden som hadde blitt et anker i livet hennes i en vanskelig periode skulle hun aldri svikte, uansett hvor mange absurditeter jeg kunne oppdrive fra guden hennes sin ene bok. Jeg kunne ikke bedt om en bedre mor. Hun var helt, helt spesiell. Aldri møtt en så mild kvinne. Måten hun tok imot folk på var så ekte, varm og interessert. Alle felt at ease med henne. Men jeg feller ingen tårer lenger. For min vakre mor tar feil. Det finnes ingen guddom som brenner folk levende. Men det finnes nok en eller annen eksistens etter døden, og i den tipper jeg at hun og jeg er back on track; jeg med mine elleville anekdoter og skråblikk ‐ hun med en trillende latter som never ends. Den latteren har hatt hedersplass i mitt sinn siden 2012.