Kristin Hartvedt – Fulen Superior.
We don’t read and write poetry because it’s cute. We read and write poetry because we are members of the human race. And the human race is filled with passion. And medicine, law, business, engineering, these are noble pursuits and necessary to sustain life. But poetry, beauty, romance, love, these are what we stay alive for. (John Keating/Tom Schulman)
Ekteparet Frank og Kristin Hartvedt. Vi giftet oss i Bergen 8. september 2006.
Med den gode gamle hingsten på IFS-rundreise i Skandinavia.
Den rette mentalitet og den ekte nestekjærlighet og empati: Ikke hold igjen, ikke still deg i veien. For den som ser seg selv først og følger sine egne drømmer kompromissløst uten innblanding fra forståsegpåere, kan generere den aller største glede og begeistring i seg selv, og videre bli, ikke bare en stor ressurs, men den ypperste ressurs for andre, i ulike typer fellesskap.
En av filmhistoriens fineste scener.
Radio is the one who has been teaching us. (Coach Jones)
Fotballkunstnerne fra Åsane IL. Hadde en lang prat i dag med min tidligere elev i Åsane IL, Vest-Norge-spilleren Remi Mevatne (1983-årgangen). Vi snakket om alle de glimrende spillerne Åsane IL kan skilte med opp igjennom historien. Kenneth Storvik, Bjarte Netteland og Øystein Larsen for å nevne noen. Remi sa noe som overrasket meg litt med en gang, men som ikke burde gjøre det. Han mente min årgang (1977/1978) er den gyldneste Åsane noen gang har hatt. Vi snakket om Einar Jacobsen, vår egen Phil Foden med et banksikkert og skreddersydd touch. Ballen var en integrert del av kroppen hans. Vi snakket om stortalentet Robert Jacobsen. Vi snakket om magikeren og «danseren» Endre Hansen. Selvsagt snakket vi om Alex Valencia som kanskje er den Åsane-spilleren med hurtigst teknikk og mest imponerende finte-repertoar noen gang (i en periode hadde jeg mange egentreningsøkter med Alex, og så da hvor god han virkelig var). Dessverre regjerte denne årgangen på midten av nittitallet, under D-trenernes åk, så det var bare Alex som kom seg et stykke. Alex snakket litt om årgangen i Åsane Tidende for et par år siden.
Vi snakket også om Remis årgang. Vi snakket om maestroen og midtbane-eleganten Steffen Hagebø. Vi snakket om den vakre pasningsfoten til Espen Stevnebø. Og vi snakket om Remi selv. Han var en liten «the phenomenon» med et makeløst tilslag.
Men mest av alt snakket vi om vår Holger Vikdal. Før han kom til Åsane IL var han byens beste spiller sammen med Torbjørn Birkeland i Vadmyra. Han var aldri noen artist som Alex. Men med høy fart og vanvittige retningsforandringer slik vi husker det fra storheten Giggs sine glansdager, herjet han i Bergen i årevis. Noen år etter jeg hadde lagt fotballskoene på hyllen traff jeg på en kar i bygden Ølen. Han hadde møtt laget vårt i en seriekamp. Han snakket ikke om Alex eller Einar. Han snakket kun om Holger. Superlativene og hyllesten var noe jeg sjelden har hørt siden. Konklusjonen var åpenbar: Holger var en legende i Ølen. Det var en ære å spille med fotballkunstnere som Holger og de andre.
Holger var, og er fortsatt etter retromålestokk, helt enorm! Klassespiller. Mange bra navn her, fantastisk moro å ha spilt med og mot mange av disse legendene. Deg inkludert. Det var flere av oss som ble ofret på D-trenernes alter. (Pål Kristian Heum Økland)
Det norske partiet Liberalistene har selvsagt forstått mye politisk-filosofisk, men hvor er den ledsagende livsfilosofien? Folk vil ikke ha denne politikken før de anerkjenner resonnementene bak konklusjonen om livets mening: maksimal trivsel til enhver tid. Folk vil ha denne politikken når de skjønner at den er den ekte empati og nestekjærlighet.
Da jeg i begynnelsen av 30-årene formulerte en plan om å opprette et politisk parti visste jeg at årevis med studier i blant annet statsvitenskap, historie og politisk filosofi var nødvendig før dette partiet kunne bli en realitet. Derfor har de siste 14 årene av mitt liv dreiet seg om studier (med noen beklagelige opphold). Underveis i studiene har jeg skjønt at et parti også bør ta stilling til det spirituelt potensielle i denne tilværelsen. Derfor har religionsvitenskap vært det avsluttende fokus i mine studier.
For noen år siden kom jeg i kontakt med en betjent i politiet. Jeg samtalte med ham og ville vite litt om hva politiet konkret gjør når kontroversielle politikere og debattanter blir truet. For jeg anser det som en selvsagthet at med de planene jeg har, så vil det komme mye motstand. Det blir å leve farlig, og jeg ønsker det velkommen.
Den maksimalt glade er ikke bare en stor ressurs for andre mennesker, men den ypperste ressurs.
Det er ganske interessant å notere når du leser religionshistorie at menneskeheten nok alltid har vært bevisst på «maximum happiness». Det er bare å se på paradisforestillingene. Hvis maksimal trivsel til enhver tid ikke kunne oppnås i det jordiske, kunne man lage drømmer om å oppnå dette i det hinsidige. For de kristne handlet det om gater av gull. Muslimene var på linje med Freud og forestilte seg seksuell nytelse og begeistring som det ypperste. Med 72 wide-eyes beauties, intet mindre. I Norden gikk man i nietzcheansk retning og gledet seg til fare og spenning; brutal krigføring på dagtid og magical healing of the wounds in the evening. I Asia? Sinnsro, tenker jeg.
London 2024. Covent Garden. På jakt etter litteratur om altered states of consciousness and emotions hos Watkins.
Oppveksten. Jeg har lenge tenkt på å ta turen til Åsane for skikkelig å gjenoppleve nøkkelstedene i mine barne- og ungdomsår. Nå er jeg her. På Rolland. Stedet hvor fotball ble min store lidenskap. Et paradis for barn. Jostein var en av kompisene, Arild var midtbanemakkeren min på Åsane Oransje, og Geir var den inspirerende treneren vår på Åsane smågutter 1. I gaten fantes alt et barn kunne ønske seg (i tillegg til fotballbanen); mange jevnaldrende, flere sandkasser man kunne spille med klinkekuler i, skoger man kunne utforske, rattkjelkebakker, snopedisken, barnediskotek og skumle (men sikkert uskyldige) gatekriger mellom Rollandslia og Barkaleitet en kunne utkjempe. Ett spesielt minne jeg har er dette: Jeg syntes mine kamerater var så modige, eller overmodige kanskje. Det var et tak i Barkaleitet de ofte pleide å klatre opp på. Alle gjorde det, utenom meg. Jeg var forbløffet hver gang over at de torde det. Det var også en smal skogssti i Barkaleitet, med et bratt lite stup på den ene siden av stien og berg på den andre, som de ofte manøvrerte seg gjennom. Alle gjorde det, utenom meg. Jeg kunne ikke fatte motet deres. Jeg var rett og slett livredd for å dø. Rolland? Det var maximum happiness, I can tell you that.
