Grunndokument

Murray N. Rothbard: «It is typical of American Kultur that it was incapable of understanding H. L. Mencken. And it was typical of H. L. Mencken that this didn’t bother him a bit; in fact, quite the contrary, for it confirmed his estimate of his fellow-countrymen. It is difficult for Americans to understand a merger of high-spirited wit and devotion to principle; one is either a humorist, gently or acidly spoofing the foibles of one’s age, or else one is a serious and solemn thinker. That a man of ebullient wit can be, in a sense, all the more devoted to positive ideas and principles is understood by very few; almost always, he is set down as a pure cynic and nihilist. This was and still is the common fate of H. L. Mencken; but it is no more than he would have cheerfully expected.

Any man who is an individualist and a libertarian in this day and age has a difficult row to hoe. He finds himself in a world marked, if not dominated, by folly, fraud, and tyranny. He has, if he is a reflecting man, three possible courses of action open to him: (1) he may retire from the social and political world into his private occupation: in the case of Mencken’s early partner, George Jean Nathan, he can retire into a world of purely esthetic contemplation; (2) he can set about to try to change the world for the better, or at least to formulate and propagate his views with such an ultimate hope in mind; or, (3) he can stay in the world, enjoying himself immensely at this spectacle of folly. To take this third route requires a special type of personality with a special type of judgment about the world. He must, on the one hand, be an individualist with a serene and unquenchable sense of self-confidence; he must be supremely “inner-directed” with no inner shame or quaking at going against the judgment of the herd. He must, secondly, have a supreme zest for enjoying life and the spectacle it affords; he must be an individualist who cares deeply about liberty and individual excellence, but who can – from that same dedication to truth and liberty – enjoy and lampoon a society that has turned its back on the best that it can achieve. And he must, thirdly, be deeply pessimistic about any possibility of changing and reforming the ideas and actions of the vast majority of his fellow-men. He must believe that boobus Americanus is doomed to be boobus Americanus forevermore. Put these qualities together, and we are a long way toward explaining the route taken by Henry Louis Mencken.»

Birkeland kirke. Nesttun i Bergen. Det ble en gulldag for min niese «Marta» i dag. Seansen i kirken var mild og lun. Presten holdt en tale om å gjøre sitt i en verden hvor man ikke lenger kan ta noe for gitt, rake «Marta» glimret blant de mange konfirmantene, en dyktig professor emeritus i religionsvitenskap ved UiB, som jeg har nevnt tidligere, satt i benkeradene (jeg fikk selvsagt gitt henne et anerkjennende smil, hun fikk meg tross alt interessert i Crowley) og melodiene – melodiene var som alltid balsam for sjelen. I festen etter kirken holdt «Martas» foreldre taler om det store fotballtalentet og the gentle soul. «Martas» mor fortalte blant annet om hvordan datteren hadde sett opp til sin storebror fra første stund. Det hele var veldig fint. Men hele tiden tenkte jeg, som alltid, på dette: Hvorfor blir mennesker værende i den kristne skare selv om de skjønner alle argumentene for å frigjøre seg fra Guds autoritet? Det er selvsagt flere grunner til det. Men den viktigste er musikken. Det tror jeg bestemt. Jeg husker godt hvordan alle de sødmefylte melodiene traff meg i oppveksten. Det var lett å være en kriger for Jesus når svenske Pelle Karlsson så til de grader beveget ditt indre med en sang som «Ett liv». Man snakker om at kristne har et kjærlighetsforhold til Kristus. Jeg skjønner hvordan det kan føles slik når musikken får gjøre sitt i ditt følelsesliv. Kraften i den bevegende musikken er ikke til å måle, den er enorm. Jeg har alltid sagt det; de kristne har en massiv katalog av sjelsrystende melodier. Du vil ikke gi slipp på noe sånt, tror jeg mange føler. Musikken er knyttet til samhold i menighet, samhold i familie, følelsene dine når du leser om mange av de snille tingene Jesus tross alt angivelig gjorde. Max Stirner og mange av oss andre kan snakke så mye vi vil om spooks (av forskjellige sorter). Majoriteten av de kristne kommer uansett til å tviholde på sin tro. De er beveget og bergtatt – av melodiene.

Det er noen mennesker i historien som har gjort konkrete forsøk på å bryte inn i en annen dimensjon av virkeligheten; reise inn i den oversanselige verden. At det er noe utover det livet vi har nå har etterhvert blitt en naturlig tanke for meg. Tilværelsen er virkelig mystisk. Hvordan kan noe komme fra ingenting? Og hva i himmelens navn er egentlig bevissthet? Jeg tror ikke vi kan svare på spørsmålene med den forstanden vi har nå. Det er noe gibberish at play. Men kan vi i løpet av dette livet vi har nå på en eller annen måte få en spirituell innsikt? For meg må det i så fall være knyttet til endrede bevissthetstilstander og emosjoner. Og jeg har noen konkrete (og kanskje eiendommelige) ideer rundt dette. Aleister Crowley kjøpte i 1899 Boleskine House i Loch Ness i Skottland. Her ville han bruke et helt halvår av sitt liv – i ett kjør – på å forsøke å oppleve den oversanselige verden. Han hadde sine ideer og metoder, andre har sine. Det er fascinerende at noen i det hele tatt gjør noe slikt. For de fleste tror jeg det oppfattes som noe mer enn eksotisk for å si det mildt. For meg er det noe inspirerende ved det. At man gjør noe konkret opp mot det spirituelt potensielle. Crowley droppet masterstudiene. Han ville bli en Magus fremfor Master of Arts.

Her om dagen spankulerte jeg bortover en vei og ante fred og ingen fare. Jeg var ikledd en sid litt gammelmodig frakk samt briller, hvilket kan ha tilført meg noen år. Uansett, idet jeg passerte et gjerde til en barnehage, tittet jeg bort på to guttunger som lekte med noen pinner. Jeg kan ha kommet i skade for å holde blikket til en av guttene et par sekunder for lenge, for plutselig kom det hardt og kjølig fra den unge fyren, som ikke kan ha vært mer enn fire-fem år: «Ikke se på meg gamle mann.» Det ble sagt med en sånn myndighet og bestemt ergrelse at jeg ble helt paff. Og han sa det mens han stirret meg stødig i øynene. Det var ikke spor av sjenanse. Totalt uredd og rett og slett forbannet over at jeg hadde tatt meg til rette og sett på ham. Fire-fem år! Det var helt uovertruffent. Fantastisk. Og der og da skjønte jeg at jeg hadde vært vitne til greatness in the making, og at fremtiden er spennende.

Here we go.

Liverpool-legenden Graeme Souness om en av tidenes beste managere, ledere og inspiratorer, Pep Guardiola:

«Pep Guardiola has managed three clubs and in all of those he has had the best group of players in whatever league he’s been in. He took over from Frank Rijkaard at Barcelona where he had Lionel Messi, Andres Iniesta, Xavi and many others. He went to Bayern Munich after they had just won the Quadruple. Then he came to City where he took over a side that both Manuel Pellegrini and Roberto Mancini had won the Premier League with. He took over an exceptional group of players in every case. City are the richest team in England and they only needed the slightest bit of tweaking when he took over. He obviously manages players very well, but there is no genius there. It is just about having the best players. If you have an average manager with great players, then you have a chance at being successful.»

Kilde: Manchester Evening News

Makedonias Alexander the Great erobret landeområder. Han var en inspirerende person av andre grunner enn det. I religionshistorie(n) snakker noen om en annen slags erobring. Her er det personer som forestiller seg at hvert enkelt menneske kan utvikle sine evner og sin sjel i liv etter liv og til slutt ende opp som et så potent vesen at man kan skape egne universer. Man kan mene hva man vil om den forestillingen, men uinspirerende er den slett ikke. Hvis den stemmer med realiteten tar jeg med meg disse fem epic-favorittene på veien. Håper du blir like inspirert som meg når du lytter.

Transkript – Alexander (2004)

Ptolemy: How can I tell you what it is like to be young and to dream big dreams? To believe when Alexander looked you in the eye, you could do anything. Anything. In his presence, by the light of Apollo, we were better than ourselves.

Hephaestion: I remember the young man who wanted to be Achilles, and then outdid him.

Alexander: And then what happened? Ours is a myth only young men believe.

Hephaestion: But how beautiful a myth it was.

Alexander: We reach, we fall. Oh, Hephaestion.

Hephaestion: I worry for you without me.

Alexander: I am nothing without you. Come, fight, Hephaestion. We will die together. We’ll have children with our wives, and our sons will play together as we once did. A thousand ships we’ll launch from here, Hephaestion. We’ll round Arabia and sail up the gulf to Egypt. From there, we’ll build a channel through the desert and out to the Middle Sea. And then we’ll move on Carthage. And that great island, Sicily, they’ll pay large tribute. After that, the Roman tribe, good fighters. We’ll beat them. And then explore the northern forests and out the Pillars of Herakles to the western ocean. And then one day, populations will mix and travel freely. Asia and Europe will come together. And we’ll grow old, Hephaestion, looking out our balcony at this new world. Hephaestion? Hephaestion? No!

Ptolemy: The freest man I’ve ever known. His tragedy was one of increasing loneliness, and impatience with those who could not understand. And if his desire to reconcile Greek and barbarian ended in failure… What failure! His failure towered over other men’s successes. I’ve lived… I’ve lived long life, Cadmos… but the glory and the memory of man will always belong to the ones who follow their great visions. And the greatest of these is the one they now call… Megas Alexandros.

Da jeg leste verdenshistorie(n) la jeg selvsagt merke til en interessant detalj. De germanske stammene, i sin tid, skilte seg ut med sine kvinnelige krigere. Konene til de ferocious germanske stridsmennene deltok i kamp. Om en tid skal jeg kaste meg inn i ordskiftet på dette territoriet, etter å ha holdt munn i årevis. Da har jeg en fru bak meg som er skarpere enn Gordian Knot-sverdet. Selv om hun er like politisk engasjert som asfalt, har hun og kommer alltid til å være min viktigste sparringpartner (hun kommer ikke formelt til å være en del av det kommende partiet og bevegelsen). Før hun startet sin eminente geologikarriere, var hun en viktig brikke i IFS i noen år. Det var henne jeg henvendte meg først til for å teste ideer, drøfte problemer og lufte ambisjoner. Selv om hennes fokus i livet er geologi, eventyrreiser og Robert Ludlum, kommer hun til å lytte og argumentere meg på rett kjøl eller applaudere. Hooyah!