Her om dagen spankulerte jeg bortover en vei og ante fred og ingen fare. Jeg var ikledd en sid litt gammelmodig frakk samt briller, hvilket kan ha tilført meg noen år. Uansett, idet jeg passerte et gjerde til en barnehage, tittet jeg bort på to guttunger som lekte med noen pinner. Jeg kan ha kommet i skade for å holde blikket til en av guttene et par sekunder for lenge, for plutselig kom det hardt og kjølig fra den unge fyren, som ikke kan ha vært mer enn fire-fem år: «Ikke se på meg gamle mann.» Det ble sagt med en sånn myndighet og bestemt ergrelse at jeg ble helt paff. Og han sa det mens han stirret meg stødig i øynene. Det var ikke spor av sjenanse. Totalt uredd og rett og slett forbannet over at jeg hadde tatt meg til rette og sett på ham. Fire-fem år! Det var helt uovertruffent. Fantastisk. Og der og da skjønte jeg at jeg hadde vært vitne til greatness in the making, og at fremtiden er spennende.