Birkeland kirke. Nesttun i Bergen. Det ble en gulldag for min niese «Marta» i dag. Seansen i kirken var mild og lun. Presten holdt en tale om å gjøre sitt i en verden hvor man ikke lenger kan ta noe for gitt, rake «Marta» glimret blant de mange konfirmantene, en dyktig professor emeritus i religionsvitenskap ved UiB, som jeg har nevnt tidligere, satt i benkeradene (jeg fikk selvsagt gitt henne et anerkjennende smil, hun fikk meg tross alt interessert i Crowley) og melodiene – melodiene var som alltid balsam for sjelen. I festen etter kirken holdt «Martas» foreldre taler om det store fotballtalentet og the gentle soul. «Martas» mor fortalte blant annet om hvordan datteren hadde sett opp til sin storebror fra første stund. Det hele var veldig fint. Men hele tiden tenkte jeg, som alltid, på dette: Hvorfor blir mennesker værende i den kristne skare selv om de skjønner alle argumentene for å frigjøre seg fra Guds autoritet? Det er selvsagt flere grunner til det. Men den viktigste er musikken. Det tror jeg bestemt. Jeg husker godt hvordan alle de sødmefylte melodiene traff meg i oppveksten. Det var lett å være en kriger for Jesus når svenske Pelle Karlsson så til de grader beveget ditt indre med en sang som «Ett liv». Man snakker om at kristne har et kjærlighetsforhold til Kristus. Jeg skjønner hvordan det kan føles slik når musikken får gjøre sitt i ditt følelsesliv. Kraften i den bevegende musikken er ikke til å måle, den er enorm. Jeg har alltid sagt det; de kristne har en massiv katalog av sjelsrystende melodier. Du vil ikke gi slipp på noe sånt, tror jeg mange føler. Musikken er knyttet til samhold i menighet, samhold i familie, følelsene dine når du leser om mange av de snille tingene Jesus tross alt angivelig gjorde. Max Stirner og mange av oss andre kan snakke så mye vi vil om spooks (av forskjellige sorter). Majoriteten av de kristne kommer uansett til å tviholde på sin tro. De er beveget og bergtatt – av melodiene.
