I kveld har jeg sittet på gamle trakter, nærmere bestemt på Hesthaugen ved Rolland i Åsane (samt Åsane senter), med min beste venn fra tenårene, Hans-Christian. Vi har mimret om den fine tiden på 1990-tallet. Virkelig gullprat. Ett av utallige minner fra vårt vennskap var da Long John, som jeg ofte kalte ham, lot meg høre en låt fra et av hans favorittband, Pearl Jam, foran en skoletime på videregående. Rearviewmirror. Jeg aner ikke hva den skoletimen handlet om, fullstendig oppslukt av den nye låten som jeg var – i 45 minutter. Opplevelsen var nesten på høyde med «sjokket» jeg fikk da jeg hørte introen til Don Felders Hotel California for første gang (i det fjerne) på en cup i England med IL Sandviken på midten av 1990-tallet en gang.
Et par andre minner: Salvet og frelst som jeg var den gangen hadde jeg likevel behov for et kraftuttrykk i ny og ne. Jeg kunne jo ikke uttale dem selv, så jeg brukte Hans’en som banneverktøy. Eksempel: Husker en gang jeg hadde invitert fotballguttene vi sammen trente ut til familiehytten vår i Ovågen. Før kosen hadde begynt klatret jeg over inngangsporten til herligheten og falt stygt til jorden. Resultat: en svært skadet albue. Da jeg i ufattelige smerter skulle forklare guttene hva som hadde skjedd la jeg ikke skjul på smertehelvetet jeg befant meg i. Jeg sa: «Dette er», så pauset jeg, pekte på Long John, og han var som vanlig lett å be. Han sa: «jævlig». Og jeg fullførte: «vondt». Slik var det. Et annet minne er fra årene etter tenårene. Jeg hadde nettopp truffet Kristin, og Long John sealed the deal. Jeg fikk ham til å kle seg ut som et bud fra REMA 1000 hjemlevering. Deretter kjøpte jeg inn varer jeg visste fuglen fra Utåker foretrakk. Hans satte så kursen til Von der Ohes vei i Sandviken og spilte rollen perfekt til Kristins store begeistring. Etterpå spurte jeg hva han syntes om henne. Det ble thumbs up fra min beste venn.
Bildet: Vi stoppet på veien hjem for å gjenoppleve magien fra Von der Ohes vei.