Menigheten Milde Due. Slutten av 1980-tallet til begynnelsen av 1990-tallet.
Jeg holdt på å knekke av latter da jeg for noen uker siden forfjamset oppdaget at min stolte, høyreiste far hadde blitt offer for pressens nådeløse harselas på slutten av 1980-tallet. Noen søk hos Nasjonalbiblioteket gjorde det klart at mens jeg gikk rundt som en tynn 10-åring og så på min far som en superhelt på linje med Lyn Gordon og Bengals Kit Walker, så var det samtidig helt andre krefter i sving som reduserte min far til noe i nærheten av en dåsemikkel. Hver søndag talte han med gråtende røst foran et femtitalls hengivne og trofaste lemmer i menigheten han ledet i Åsane, og mens «Han tek ikkje glansen av livet» ljomet fra et av lokalene i drabantbyens største kjøpesenter – og sendte berusende og sødmefylte følelser gjennom kroppene til ekstatiske Jesus- og Frank August Hartvedt-fans – var min larger-than-life far blitt innlemmet i – og her kommer det – Norsk Dusteforbund (!). Om han fikk det med seg den gangen vet jeg jo ikke. Men jeg kan love deg én ting: hvis det var en som var villig til å være en dåre for Kristus så var det ham. Og medlemmene i menigheten Milde Due elsket ham for det. Norsk Dusteforbund? It would have been an honor.