Storåsen og Morvik 1996 – 2002. Overgangen fra kristen til verdslig.
I de to første årene av denne perioden påbegynte jeg jusstudiet ved Universitetet i Bergen, jobbet noe som lærervikar ved lokale skoler i Åsane (jeg var neppe den mest konvensjonelle bak kateteret, det fikk jeg saktens høre et par ganger), var frilansjournalist og gjennomførte en ikke dum idé hvor jeg vervet elever til et par trafikkskoler i Bergen mot en avtalt sum per snute (det ble mange inspirerende salgstaler hos idrettslag og i kantiner og klasserom på gymnaser). Etter dette var det fullt fokus på IFS.
I denne perioden skrev jeg mye. Skrivingen og all tenkningen knyttet til den førte meg sakte men sikkert bort fra Israels gud. Spesifikt dreiet det seg om to beretninger. Den ene kalte jeg «Da Kim måtte dø». Den adresserte abortspørsmålet og inneholdt et ikke udetaljert krimplot. Uhyggelige greier. Den andre kalte jeg først «Kristen gutt anno 1996», deretter «Klasserom 12» (mange år senere utvidet jeg teksten og fikk den oversatt til engelsk av en elskverdig og dyktig kvinne fra Irland). Denne beretningen hadde til dels biografiske elementer, og handlet i stor grad om en helhjertet kristen ungdoms stadig økende trøbbel med Bibelens forestillinger og sannheter. Hvorfor måtte alle de små uskyldige barna på Noas tid dø en grusom drukningsdød når den allmektige guden i stedet for syndeflommen kunne sendt sin enbårne sønn slik han gjorde mange, mange år senere? Og hvordan kunne disippelen Thomas tvile så heftig når han hadde sett mirakler på mirakler, mens kristne i vår tid forventes å tro på Gud uforbeholdent uten å se noe som helst? Dette var to av mange spørsmål jeg stilte i teksten.
Det var selvsagt mange ting som spilte inn i prosessen hvor jeg gikk fra å være en oppriktig kristen gutt som ønsket å konsolidere sin tro til å bli en verdslig ung mann. Bibelens beretninger om kong Salomo (bildet) i kongebøkene er ikke usentrale. Internett var på fremmarsj, spesielt i Morvik, og jeg benyttet meg av det, for å si det slik.
Et interessant tema i livet er inspirasjonskilder. Hvem og hva har inspirert deg til å gjøre de tingene du har gjort eller har villet gjøre i livet ditt. Kan det være små øyeblikk eller flyktige bekjentskaper? Eller kanskje stødige relasjoner i livet ditt eller et fjernt forbilde? For meg vet jeg en sentral inspirasjon var Tom Schulmans enestående manus og Peter Weirs påfølgende mesterverk. Vi snakker om Dead Poets Society. Make my life extraordinary? Ja, det ville jeg veldig gjerne etter den erfaringen. Jeg hadde et par veldig gode og sanne frender, og ikke minst hadde jeg en kamerat som lidenskapelig ville det samme. Vi to var nok ulike på flere måter, men han hadde noe spesielt utenom den nevnte drivkraften. Jeg husker en gang en person hadde kommet med en urimelig karakteristikk av meg i en medieartikkel, og da var han på tråden omgående. Det lød ikke «dette bør du heve deg over» eller «han der var litt unyansert». Det lød «hvem f… er det der?», «hva i h… er det han snakker om?» og «hva slags noksagt er dette?». For ham var det oss mot verden. Det var slik han var. Han var på en strong mission. Diplomati er kanskje ingen dum idé noen ganger, men jeg holdt av ham for det han var. Dessverre forsvant den inspirerende kameraten fra utkanten av Bergen ut av livet mitt av noen idiotiske årsaker. Jeg savnet kraften hans etter det.
I denne perioden jeg nå skriver om var jeg også fotballtrener et år for noen talentfulle 14-åringer i Åsane IL. Det var virkelig et nydelig år. Mennesker som har jobbet med unge begavede gutter som drømmer intenst om å bli proff vet kanskje hva jeg snakker om. Tror ikke du finner mange mennesker som er mer inspirerte enn slike ungfoler. Det ble et sterkt bånd til de guttene. Og dermed ble det trist å måtte forlate dem etter bare én sesong. Jeg felte til og med en liten tåre en stakket stund den gangen. Klubben ville engasjere en NFF-utdannet trener i mitt sted. Spillerne mine protesterte og laget en underskriftskampanje. Det rørte meg og jeg takket dem for det, men jeg visste at det ble med det ene vakre året.
