Sarons Dal i Kvinesdal. Stedet hvor jeg og familien tilbragte mange av somrene i min oppvekst.
Hyttene like nedenfor Utsikten Hotell. Her leide vi hytte år etter år av en eldre koselig dame som hadde en hund som het Santo (som vi lekte en del med). I hytten ladet vi opp til de kristne møtene nede i dalen. Jeg minnes mange hyggestunder med familien på den hytteplassen. Overalt hvor vi reiste hadde vi med familieundulaten Potsi. Han chillet i hytten da vi dro på møter. Jeg husker min far leste mye mellom møtene. Spesielt skrifter av den amerikanske predikanten Kenneth Hagin (et legendarisk navn i mine barneår). Etter det jeg kan huske var Hagin opptatt av at man skulle takke Gud for at man hadde fått det man ba om, før man hadde fått det, hvilket traff min far. Hagin var også ganske opptatt av helbredelse mener jeg å huske. Som sagt har jeg gode minner fra hytteplassen. Dessverre er det sterkeste minnet tragisk. Før et møte kollapset min far utenfor hytten. Da hadde han i to år holdt skjult for familien at han var alvorlig syk. Hvorfor? Fordi han mente Gud ville helbrede ham. Han hadde takket nei til sykehusbehandling. Vi hastet hjem til Bergen. Fem år senere døde min inspirerende far av kronisk lymfatisk leukemi. Det er trist å tenke på at troen stod i veien for helbredelse.
Møtene i Sarons Dal. Møtene foregikk over en uke. Anført av grunnleggeren og predikanten Aril Edvardsen var møtene i Sarons Dal svært populære i kristen-Norge. Jeg husker jeg tenkte at min far så opp til Aril. Selv var han leder for en mindre menighet i Bergen. Edvardsen mistet imidlertid litt status da han, etter det jeg kan huske, plutselig, ut av det blå, mente at Gud og Allah muligens var en og samme gud. Favorittevangelisten min i Sarons Dal var Asbjørn Johansen. Jeg er litt usikker på hva som lå til grunn for det, tror muligens det var fordi jeg syntes han var så ekte i sin tro og formidling. Barske Bjørn Bergmann var en annen favoritt. En gang innledet han en tale med å fortelle om et møte han hadde overvært i Afrika tror jeg det var. Der hadde en predikant holdt en veldig knapp fremføring. Alt han hadde sagt var dette: «Never, never, never… never… never, never, never… never… never, never, never… give up.» Så hadde han satt seg, foran en overrasket forsamling. Jeg glemmer aldri den historien. Innslaget med Børud-gjengen og Ole husker jeg også veldig godt.
Matboden og skogen ved siden av møtelokalet. I boden serverte de blant annet anstendige pølser og lapskaus. I skogen ved boden hadde jeg en gang samlet en fin mengde tomflasker. Plutselig dukket det opp noen lokale rampegutter som krevde å få flaskene mine (!). Det hele ble overhørt av et par berusede ungdommer som satt og helte innpå det ene og det andre. I min nød ba jeg dem om assistanse. En av dem vendte blikket mot en heller «kraftig» rampegutt og sa: «Du har jo flasker i magen du.» Det var nok. Rampeguttene beinet. For en triumf. Jeg glemmer det aldri.
Barnemøtene. Her var Trygve Wikstøl kongen. Barnas hyrde. Jeg vant en video under et av møtene. Det var stas.