U. PIHL VIDEREGÅENDE SKOLE. Random ting jeg husker fra videregående.
– På en norsktentamen var oppgaveteksten at vi først skulle beskrive innholdet i en roman som hadde gjort inntrykk på oss, og deretter foreta en eller annen form for analyse av boken (jeg husker ikke den nøyaktige oppgaveteksten). Jeg mener den tentamenen ble avholdt før jeg hadde lest historiens trolig beste krimroman, And then there were none, og jeg husket lite av innholdet i de mellom 60 og 80 Hardy-bøkene jeg hadde lest en del år tidligere. Dermed så jeg ingen annen utvei enn å bruke den første timen av tentamenen til å finne på en romantittel, romanhandling og navn på romanens hovedpersoner. Deretter analyserte jeg den rykende ferske romanen. Karakter: 5 eller 6
– Jeg hadde skrevet «Jesus lever» med grønn tusj på den lysebrune skinnranselen min. Jeg fulgte opp den misjoneringen i klassens diskusjonstimer. Stort sett var det meg mot resten i de store verdispørsmålene. Jeg plukket ivrig fra bøkenes bok i holmgangen, og innimellom kunne det faktisk bli litt temperatur, ikke minst da Karina K. rotet det fullstendig til i abortspørsmålet og jeg nærmest ropte til henne at hun aldri igjen skulle snakke til meg – foran en lamslått klasse. Ivrigste motdebattanter? Kanskje Henrik L. og Joachim V.
– Apropos Joachim V. I et friminutt forklarte jeg ham at Bibelen var tydelig på at det var kun én synd det ikke var tilgivelse for, og det var bespottelse av Den hellige ånd. Joachim V., avslappet som han var, lot seg ikke be to ganger. I noen sekunder så han meg rolig inn i øynene, tok noen lange åndedrag, og sa med tydelig røst: «Jeg forbanner Den hellige ånd, Frank.» Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Jeg var rystet. Fattet han ikke at han nå var dømt til fortapelse? Du tror jeg tuller. Men akk, slik var det
– Jarle S. var til tider giftig i munnen, men ufattelig morsom i noen av friminuttene. Han kunne holde lange monologer om bisarre krigsoppdrag i Indokina – med de mest absurde og bestialske detaljer. Jeg lo meg fordervet. Jeg tror jeg lo like mye den gang som i en biltur på vei til en bortekamp med IL Sandviken hvor målvakt Lars T. og Vidar H. sparret i forsetene
– Jeg ble forelsket i en krølltopp på 1.60 på tampen av videregående. Israels gud hindret meg i å gjøre noe med det
– Apropos følelser. Jeg opplevde noe jeg syntes var meget spesielt, og noe jeg aldri har opplevd siden. Jeg ble betatt av en ung mann i klassen. Husker det var en påskeferie hvor jeg savnet ham intenst. Hva dette skyldtes? Jeg vet ikke. Kanskje smilet, vennligheten, hans «hengivenhet» og det at han var briljant. Han var den argeste konkurrenten min i klassen. Jeg kan huske at jeg henslengt studerte ham i dusjen etter gymtimene i Åsanehallen. Vel, jeg ville klemme ham og kanskje til og med kysse ham. Men noe mer enn det? Nei, det var ikke slik. Det hele er veldig mystisk og spesielt for meg den dag i dag – de følelsene der – og jeg er glad jeg opplevde det i denne mystiske eksistensen
– Religionslæreren vår, som jeg har glemt navnet på, presterte i en time å fornærme apostelen Paulus. Jeg var bestyrtet og uttrykte det høylydt. Hun skulle jo være nøytral og simpelthen bare lose oss gjennom religionshistorie. På tampen av skoleåret signaliserte hun til meg, utenfor «slusen» i skolens første etasje, at jeg nok kunne se langt etter en sekser i faget. Jeg var i harnisk. Var dette hevn fra hennes side fordi jeg hadde irettesatt henne foran hele klassen, spurte jeg henne – nå inne på «slusen». Jeg kokte, kontrollert. Hun kunne eventuelt se frem til en detaljert klage, opplyste jeg om. Paulus-spotteren må ha innsett rimeligheten i mine innvendinger. Det ble 6
– Hans-C., min kamerat og pult-nabo, kom nesten uten unntak for sent på morgenkvisten, til manges stadige fornøyelse. Men fraværet hans var ikke i nærheten av mitt det siste året. Da tøyet jeg strikken godt, og vel så det. Halmen og Hotel California var ofte å foretrekke fremfor dobbelttimene i samfunnskunnskap og historie
– Min venn Bjørn T. var klassens ablegøyemaker. De repeterende utbruddene var kanskje ikke så hyppige, men de gikk hjem
– Snille Torgeir S. var ikke fremmed for å servere knusktørre vitser. Han var en artig kar. Tragedien inntraff drøye 10 år etter videregående. Da ble han, på jobb som hjemmesykepleier i Øystese, skutt og drept av en 86-årig pasient
– Norsklærer og rådgiver Gunnar Klepsland var min favorittlærer. Totalt avslappet når det gjaldt fraværsføring tillot han mine klassekamerater å ta ansvar for egen læring
– En av de mest tragiske hendelsene fra min tid på videregående var da Bjarte «Ulven» Netteland og hele hans familie ble drept i en grusom trafikkulykke. Netteland var et lite forbilde for meg som fotballspiller selv om han bare var ett eller to år eldre enn meg. Jeg kjente ham ikke, men han visste hvem jeg var. I et fint lite øyeblikk, kort tid før han døde, passerte jeg ham i skolens trapper. Han stoppet opp, så på meg, og gav meg et anerkjennende nikk som ikke var til å misforstå. Slike ting betyr noe for en ambisiøs ung spiller. Minnegudstjenesten var rørende. Den ble holdt i nye Åsane kirke ved Åsane senter, få år etter at Greven hadde brent ned den gamle kirken
– Jeg og Trond H. droppet russefeiringen
– Gymlærer Benedikte var ikke upopulær blant guttene
– Den milde engelsklæreren Alf Nybru, som i fullt alvor og med lang fartstid samlet på bilnumre, ble en gang rasende på den fremtidige entreprenøren Henrik L. som plutselig valgte å droppe ut av skolen for å bli privatist. Det var unreal. Det var som å se min mor plutselig bli en warlord. Glemmer det aldri
– Geografieksamenen ble traumatiske greier. Plutselig innså jeg at jeg ikke hadde gjort en lekse i faget hele året og knapt skumlest sidene om morener og forkastninger og alt det andre. Jeg hadde heller ikke vært spesielt observant i timene til Per Audun Heskestad. Jeg hadde noen timer på å lese meg opp. Skulle én eksamen midlertidig sabotere jussdrømmen ved at jeg rett og slett strøk? Jeg husker hvordan det føltes. Jeg var på grensen til fysisk dårlig og nesten apatisk. Jeg fikk skumlest her og der, og på den muntlige eksamenen var det geologisk tema. Det verst tenkelige (lite visste jeg forøvrig den gang at jeg skulle tilbringe evigheten med en geolog). Hvordan jeg klarte å hale i land en anstendig karakter på den eksamenen er fremdeles et mysterium. Den sensoren var en engel, det var hun
– Skoletidens høydepunkt? Toppkarakteren i norsk signert Klepsland (selv om jeg ikke kunne noe om Håvamål eller runer) og henvendelsen fra en samfunnskunnskapslærer som hadde lest samfunnskunnskapseksamenen min og ville vise den for fremtidige elever på U. Pihl som et eksempel på hvordan man kunne skrive en besvarelse uten å slavisk følge pensum
– Skoletidens skuffelse? At jeg enda ikke hadde filosofert tilstrekkelig rundt hva jeg faktisk trodde på