ROLLAND OG BLOKKHAUGEN. Random ting jeg husker fra barne- og ungdomsårene.
– Krølle kastet, ut av det blå, en stein i hodet mitt fra få meters avstand, hardt og presist
– Stian P. fikk et innfall og gjorde på sjokkerende vis fra seg i tredje etasje i Barkaleitet 13
– En hund gnagde hull på den gule favorittballen min. Hundeeieren bare så på skandalen, vendte seg mot meg og sa: «Oh well», på norsk. Så fortsatte han og hunden sin ferd som om ingenting hadde skjedd. De ante ikke at der og da stoppet min verden opp. Det var den gule ballen
– Lasse P. spurte plutselig, på Nesodden, om jeg hadde fått «spruten». Jeg hadde muligens en mistanke om hva han refererte til. Det som det var ingen tvil om var at spilloppmakeren sa det utelukkende for å fyre opp en god kristen gutt og pinsevenn fra menigheten Milde Due i Åsane senter
– Min far lærte meg at hvis noen gutter i gaten ertet meg eller gjorde verre ting, så skulle jeg rope høyt og tydelig «gå vekk i Jesu navn». Vel, det var lite konflikter, men de få gangene jeg ropte det der var reaksjonen den samme; unge gutter lå strødd på bakken, knekt av latterbyer. I couldn’t care less. I stood firm
– Katrine E. var trolig min første våte drøm
– Gatens looker Tord elsket Heidi
– Jeg skulle, av en eller annen grunn, synge solo foran klassen min på Rolland skole. Stykke: Edelweiss fra Sound of Music. Det hele gikk utterly rett vest. I det jeg hadde stilt meg opp foran klassen og skulle til å begynne og synge, beinet jeg plutselig ut av klasserommet og bare løp og løp. Det var et ufattelig nederlag
– Totto stjal min røde DBS cross-sykkel, og malte den hvit. Han ble so busted
– Barnepasser Kate-M. lot oss se heller ugudelige ting på TV. Den hemmeligheten var ikke enkel å bære for en gudfryktig en
– Under en episode av Derrick, i Barkaleitet 13, kom regissøren i skade for å vise den nakne bakenden til polismakkeren til hovedpersonen, Harry Klein. Det skulle vi ikke ha i det hartvedtske hjem. Min far slo av TVen umiddelbart og kommanderte meg inn på gutterommet. Effekt? Den bakenden er noe av det jeg husker best fra barneårene
– Jon A. prøvde å kaste en forholdsvis stor stein i hodet på meg, like utenfor Barkaleitet 13. Han bommet så det holdt, men handlingen hans var et mysterium. Hva kunne ligge til grunn for en sånn barbarisk avgjørelse? Jeg hadde muligens sagt noe lite gjennomtenkt
– Jeg slo ubesværet opp med Therese E. gjennom Linn T. en morgenstund på Rolland skole
– Jeg stjal fem kroner fra min mor og begravet mynten i et skogholt ved Barkaleitet 11. Det er den eneste gangen i mitt liv at jeg har brutt ikke-aggresjons-prinsippet
– René R. lekte med meg i tennis på fotballbanen i gaten. Stian N. var besatt av å slå meg i «jorden rundt» på basketballbanen ved Rolland skole
– Jeg faket hodepine for å slippe unna den redselsfulle turnen til Turid Bae i gymtimene på Blokkhaugen skole. Jeg fikk til slutt fritak for et helt år. Det var forøvrig Turid som introduserte vakre Lyphard Melodie for meg
– Jeg styrte overheaden i menigheten Milde Due. Selv ikke multikunstneren Benjamin Franklin hadde hatt bedre dreis på det vidunderet
– Tor E. hundset med meg og truet med å banke meg i gaten (før det hadde han prøvd å kile meg til døde ved Storbanen). Jeg løp hjem til min far og fortalte om opptrinnet. Fengselsbetjent Frank August nølte ikke et sekund. Den kraftige pastoren hastet ned i gaten og halte Tor E. opp til stuen i Barkaleitet 13. Penn og papir ble funnet frem og en trolig vettskremt guttevalp måtte oppgi personalia og telefonnummer til sine foreldre. Det ble med det. Jeg har all grunn til å tro at ryktene om denne seansen var mange. For etter forhøret i stuen var det ingen som touchet Frank Benjamin. Frank August var indeed en beskyttende pappa
– Jeg gikk overraskende fra Åsane IL til IL Sandviken etter å ha blitt tatt opp på det eldre guttelaget til Åsanes Andreas S. Jeg vraket Robert J. og Kristian O. til fordel for sweeper Hans-C. og venstreving par excellence Kristian E.
– Et av de mest eksotiske innslagene i oppveksten var da islandske Gunnar F. gjorde sitt inntog i Barkaleitet. Atleten. En force of nature. Han løp sekstimeteren på 7.9 i meget ung alder. Det gikk gjetord. Han ble en god kompis
– Hver dag i årevis gikk jeg til skolen sammen med Tom F. Han likte Iron Maiden – og etterhvert det mer sensuelle, om vi skal si det slik. Til slutt ble det for mye for en trofast Jesus-følger. Jeg sa det til ham tydelig: Jeg kunne ikke lenger høre på denne praten, derfor kunne vi ikke lenger gå sammen til skolen. Og slik ble det. Hyggelig gutt, men sammenlignet med Frelseren? Come on
– Mannen til min kusine, Jan R., døde en dag i et kranvelt. Du vet de store gule. Det gjorde veldig inntrykk på meg minnes jeg. Jeg husker nøyaktig hvor jeg var da den beskjeden kom
– Hoang, en glimrende målvakt til tross for høyden sin, sa plutselig til meg en dag: «Din mor er jævlig deilig, Frank.» Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da de ordene falt. Kanskje 10. Men de gjorde sannelig inntrykk. For meg var jo Eva Louise kun en top notch mamma, ikke en forlystelsespark i to sko. Min mor fortalte meg senere at jeg den dagen hadde gått rundt og sett på henne hele tiden. Glanet. Oh, them words
– Søsteren til Maryon E. lå sammenkveilet med son of nature Tony på gresset ved Andedammen (ved Storbanen og Pumabanen), i det som må ha vært historiens lengste klineseanse. Meget sterke saker for en ung sjel som fryktet helvete
– Musikklærer og adventist Tore Sognefest på Blokkhaugen skole kunne ikke dy seg. Han måtte lære oss alt om baklengsmaskering og rock. Resultat? En endeløs rekke med mareritt på gutterommet i Barkaleitet 13. Glem at Stairway to heaven er en nydelig melodi med litt kreativ tekst. Den er Satans låt. I følge Tore
– I korridorene på Blokkhaugen skole pleide noen av jentene, anført av Sigrid U. (min første «forelskelse» forøvrig, på barneskolen), å peke på guttenes ekvator og telle produksjon. Vi lærte om disse tingene i naturfag på den tiden, sikkert for tredje gang forøvrig. Tellingen var harmløse, vittige greier. Men så en dag var ting ikke så vittig lenger. Da hadde nemlig undertegnede visst gått over streken. Sigrid U. eller en annen av jentene hadde satt og lest en bok oppetter en vegg med skrevende bein. Jeg kom antagelig med en antydning som ble overhørt av en litt bisk lærerinne. Hun gav meg det olmeste blikk. Alvoret var til å ta og føle på. Jeg husker enda ordene som ble sagt på en sint måte: «Det er i ditt hode det Frank.» Telling av sædceller var greit. Ikke dette. Men det stoppet ikke med det. Den nevnte lærerinnen brukte den kommende foreldrekonferansen med min mor til å fortelle om hvor uforskammet noen av guttene i korridorene oppførte seg. Og ja, Frank Benjamin var en av dem. Min mor kom nedbrutt hjem til Barkaleitet 13. Hvordan kunne hennes sønn (Benjamin betyr «lykkens sønn» forøvrig) oppføre seg slik? Trenger jeg å fortelle at min far ble rasende? Han skjelte meg ut. Jeg var helt satt ut. Målløs. Til slutt forklarte jeg til min far at jeg ikke skjønte noenting. Hva hadde jeg gjort? Han lyttet. Og igjen stod han opp for sin sønn. I dagene som kom krevde han et møte med lærerinnen. Aldri har jeg sett et menneske sette et annet menneske på plass slik min far gjorde det den gangen. Jeg var igjen satt ut. Og stolt. Det var min far. Dagen etter møtet kom lærerinnen bort til meg. Hun var tydelig preget. Hun fortalte at hun hadde gått noen runder med seg selv. Og hun ville beklage