Når jeg etterhvert hever stemmen ‐ i Rothbards (ikke anarki‐biten), Stirners (alle spooksene) og romslige, eksuberante og grenseløse Freddie Mercurys ånd ‐ gjør jeg det vel vitende om at min far og min mor ville felt en tåre hadde de levd. Eller min mor i hvert fall. Min far hadde nok blitt mer intellektuelt plaget og skuffet, kanskje til og med litt harm. Tårene til min mor hadde kommet fordi hun ikke ville få se meg igjen; jeg der nede, hun der oppe. Bibelen snakker om at sønner skal stå opp mot fedre. Og slik blir det. Men selv om min far ikke så alle de tingene jeg så tydelig ser ‐ og vi går forskjellige stier ‐ så vil jeg alltid huske ham som en inspirerende far, en bauta, en larger‐than‐life kraft og en hurricane på sitt beste. Min mor forstod alle argumentene mine ‐ de lure smilene hennes i samtalene våre avslørte det glatt ‐ men hun var aldri til å rokke, for hun hadde bestemt seg som 19‐åring for at den guden som hadde blitt et anker i livet hennes i en vanskelig periode skulle hun aldri svikte, uansett hvor mange absurditeter jeg kunne oppdrive fra guden hennes sin ene bok. Jeg kunne ikke bedt om en bedre mor. Hun var helt, helt spesiell. Aldri møtt en så mild kvinne. Måten hun tok imot folk på var så ekte, varm og interessert. Alle felt at ease med henne. Men jeg feller ingen tårer lenger. For min vakre mor tar feil. Det finnes ingen guddom som brenner folk levende. Men det finnes nok en eller annen eksistens etter døden, og i den tipper jeg at hun og jeg er back on track; jeg med mine elleville anekdoter og skråblikk ‐ hun med en trillende latter som never ends. Den latteren har hatt hedersplass i mitt sinn siden 2012.