Dette noterte jeg meg da jeg satte meg inn i Aleister Crowley: Han skrev sin religiøse erklæring – sin nye religion – da han var 29. Jeg skrev min erklæring – min sannhet – da jeg var 30. De to erklæringene har grunnleggende likheter. Men noen spirituell innpakning finner du ikke i min. Essensen i den livsfilosofiske og politiske erklæringen jeg skrev står seg godt i dag (en libertariansk posisjon med en litt uvanlig «spin» i kombinasjon med den livsfilosofiske konklusjonen «maximum happiness at all times»), men jeg ville formulert meg noe annerledes i et par punkter nå, samt supplert et punkt om det spirituelt potensielle.
Etter Aleister hadde skrevet sin nye religion, var målet å fortelle om den til hele verden. Jeg hadde samme tanke rundt min erklæring. Crowley promoterte sin sannhet gjennom sitt egeteide magasin, jeg brukte massemediene.
Den tyrkiske dagsavisen Sabah var blant de europeiske mediene som skrev om erklæringen i forbindelse med mitt PR-stunt. Og her var det ingen tvil om at de var på lag med undertegnede – og vel så det. I en artikkel som tok helt av, konstaterte de at utspillet mitt hadde «skapt en stor debatt i Europa» og var «en av historiens mest interessante protestmetoder». Ikke verst.
Folk fikk lese Aleisters nye religion. Folk fikk lese min erklæring. Og det i en verden hvor mennesker aldri ellers ble gjort oppmerksomme på disse tankene og denne mentaliteten.
